“Finn alt du lovlig kan om den som har utarbeidet disse avtalene.”
En time senere dro jeg tilbake til sykehuset.
Alistair satt oppreist da jeg kom inn.
Han smilte.
“Der er min vakre kone.”
Ordene snudde magen min.
Jeg la en liten toalettpose ved siden av sengen hans.
“Hvordan føler du deg?”
“Bedre. De tror jeg snart blir utskrevet.”
“Det er bra.”
Han rakte ut hånden etter meg.
“Kjære, jeg trenger en tjeneste.”
Selvfølgelig gjorde han det.
“Investorene begynner å bli utålmodige. Kan du ta med de selskapsgarantiene i morgen?”
Jeg studerte ham.
Han var blå, sliten, og hadde fortsatt på seg et sykehusarmbånd.
Likevel var hans prioritet fortsatt min signatur.
“Er det virkelig nødvendig akkurat nå?”
“Absolutt. Vi har ikke råd til å utsette runden.”
Han klemte hånden min.
“Vær så snill, Jacqueline. Jeg trenger deg.”
Jeg lente meg ned og kysset pannen hans.
“Selvfølgelig, kjære. Du kan stole på meg.”
Lettelse bredte seg over ansiktet hans.
Men jeg skulle ikke hjem for papirene.
Jeg skulle til Rebecca Shaw.
Rebecca var advokat innen kommersiell tvisteløsning og hadde vært min venn i mer enn ti år. Den ettermiddagen la jeg alt på pulten hennes.
Krasjopptaket.
De foreslåtte garantiene.
Selskapsdokumentene.
Eiendomsregistrene.
Hun lyttet uten å avbryte.
Da jeg var ferdig, lente hun seg tilbake.
“Jacqueline, du kan ikke signere noe.”
“Jeg vet det.”
“Du må også bevare hvert dokument nøyaktig slik du mottok det.”
“Allerede gjort.”
Hun så på meg et øyeblikk.
“Har du konfrontert ham om opptaket?”
“Nei.”
“Bra. Ikke. Ikke før vi forstår transaksjonene.”
Rebecca ordnet med at en uavhengig rettsmedisinsk regnskapsfører kunne gjennomgå det økonomiske materialet vi lovlig kunne få tilgang til. Hun hjalp meg også med å beskytte kontoene mine og bevare bevis.
Så sa hun noe som fikk rommet til å føles kaldere.
“Hvis signaturen din allerede er brukt på dokumenter du aldri har godkjent, kan dette gå utover en skilsmisse eller en sivil eiendomstvist.”
Jeg nikket.
Jeg hadde brukt år på å hjelpe klienter med å avdekke økonomisk bedrag.
Jeg visste hva anklager om forfalskede signaturer kunne bety.
Jeg hadde rett og slett aldri forestilt meg at personen i sentrum av en slik sak skulle være min ektemann.
Den kvelden ringte Gavin igjen.
Stemmen hans var uvanlig alvorlig.
“Jeg fant et nytt opptak.”
“Fra ulykken?”
“Nei. Det er en talemelding Alistair sendte til morens forretningskonto. Rebeccas regnskapsfører fant den under gjennomgangen av autoriserte dokumenter.”
“Hva står det?”
“Du må høre den.”
Han sendte filen.
Jeg tok på meg hodetelefoner.
Marthas stemme kom først.
“Når Jacqueline signerer alt, trenger vi henne ikke lenger.”
Så Alistair.
“Hva med pengene på hennes personlige konto?”
svarte George.
“Det kan ordnes etter at garantiene er gjennomført.”
Pusten min stoppet.
Martha snakket igjen.
“Bare sørg for at hun ikke begynner å stille spørsmål om de gamle papirene. Vi kan ikke la henne oppdage det nå.”
Det ble en kort pause.
Så sa Alistair noe dempet.
Jeg spilte det på nytt.
Igjen.
Men igjen.
Endelig fanget jeg de siste ordene.
“Hun tror fortsatt vi mistet alt.”
Jeg stirret på skjermen.
Mistet hva?
Selskapet hadde slitt til tider, men det hadde aldri kollapset.
Vi hadde solgt vårt første hus, men det hadde vært en felles beslutning.
Så dukket et nytt minne opp.
Fire år tidligere hadde Alistair og jeg gjennomgått fertilitetsbehandling.
Vi hadde brukt tusenvis av dollar på å få barn.
Etter flere mislykkede prosedyrer anbefalte legen vår å lage og fryse embryoer.
To embryoer ble lagt i lagring.
Måneder senere fortalte Alistair meg at klinikken hadde kontaktet ham.
Han sa at ytterligere testing hadde vist at begge embryoene var ikke-levedyktige, og at klinikken ville håndtere de nødvendige avhendingsprosedyrene.
Jeg var knust.
Til slutt sluttet vi å prøve.
I årevis hadde jeg trodd at enhver sjanse vi hadde for å få et biologisk barn var borte.
Nå hørte jeg stemmen hans igjen.
“Hun tror fortsatt vi mistet alt.”
En fryktelig mulighet dukket opp i hodet mitt.
Jeg skjøv det bort med en gang.
Han mente sikkert noe annet.
Sikkert kunne ikke engang Alistair ha gjort noe så grusomt.
Neste morgen dro jeg til vår gamle fertilitetsklinikk.
Jeg hadde ikke gått gjennom de dørene på nesten fire år.
Lukten av desinfeksjonsmiddel vekket minner før jeg var klar for dem.
Venterommet.
Håpefulle par som sitter tett sammen.
Fotografier av smilende babyer festet på en oppslagstavle.
Jeg husket vår siste avtale.
Jeg gråt så mye etterpå at jeg knapt klarte å snakke.
Alistair hadde holdt hånden min.
“Vi har fortsatt hverandre,” hadde han hvisket.
Jeg hadde trodd på ham.
I resepsjonen ba jeg om kopier av hele min medisinske journal, inkludert journaler for embryolagring og avhending.
To dager senere dukket journalene opp i klinikkens pasientportal.
Jeg gikk gjennom hver eneste side.
De opprinnelige registrene bekreftet at to embryoer var laget og lagret.
