Intercomen klikket. General Howards stemme nådde sitt mål, rolig nok til å roe stemningen. “Alt personalet sitter fortsatt og følger mannskapets instruksjoner. Vi er i gode hender. »

Jeg visste ikke om jeg skulle glede meg eller fordømme det. Sannsynligvis begge deler.

“Howard vet hvem du er,” sa Ryan med lav stemme.

“Tilsynelatende.”

“Han satt i en komité for tilsyn med offentlige anskaffelser for noen år siden.”

Dette ga meg en glans. “Med Polaris?”

“Jeg vet ikke. Men da Elena begynte å snakke der, så han ut som han ville stikke knyttneven gjennom en skillevegg. »

Interessant. Ikke nyttig ennå, men interessant.

Atlanterhavet ble nok en gang åpenbart foran øynene våre, i plettfritt svart og hvitt. Høyre hånd hvilte på gasspedalen. Min venstre utøvde et lett trykk på pinnen. Å fly et stort transportfly med en enkelt treg motor er som å prøve å styre en skadet elefant på isflaket. Alt tar lengre tid å reagere. Alt drar ut, som et seig nag.

Lajes dukket endelig opp på skjermen med nok sikkerhet til å virke ekte.

Lukker avstanden.

Ubehagelig vind.

Rullebanens lengde var akseptabel hvis vi ikke ankom for raskt, hvis flyet var i et velvillig humør, hvis motoren ikke sviktet igjen, og hvis Gud hadde et minutt å vie til oss.

En stemme steg bak oss. Det var Howard, nå ved cockpitdøren, en hånd presset mot karmen. “Oberst.”

Det var år siden jeg hadde hørt det ordet sagt om meg i en cockpit. Støtet var sterkere enn jeg hadde trodd.

“Vi trenger tjue sekunder,” sier han.

Ryan så på meg. Jeg nikket en gang.

Howard tok et skritt frem akkurat nok til at jeg kunne få et glimt av ansiktet hans under det røde lyset fra panelene. På nært hold så han eldre ut, mer sliten. “Jeg husker deg på en briefing i Washington,” sa han. “Du var den eneste som våget å si at orienteringsfilen ikke var klar.”

Kjeven min strammet seg. “Denne briefingen var klassifisert.”

“Det er det jeg også kommer til å si. Jeg stemte mot nødanskaffelsesprosedyren. Jeg tapte. Han kastet et blikk på hytta. “Søsteren din var på rommet etterpå.”

Flyet ristet av turbulensen. Jeg korrigerte, «Protesterte hun?»

“Nei,” sier han. “Hun lyttet.”

Det var litt verre.

Han la et brettet papir på midtkonsollen. Et tillegg til passasjerlisten, kanskje. “Det sto i filen min. Den skulle ikke vært der. Jeg tror det vil være nyttig for deg hvis vi overlever. »

Hvis vi lever. Rimelig standard.

“Sett deg, general.”

Det gjorde han.

Da han var borte, åpnet jeg avisen med en rask gest, med en hånd strukket ut i luften.

Det var ikke et manifest.

Dette var en oppsummering av kjøp for en nødoppgradering av programvaren — Polaris hadde satt ut gjennom to stråselskaper som jeg kjente igjen fra Lancer-dokumenter. Godkjenningsdatoen var for seks uker siden.

Og valideringsmyndigheten som var oppført for feltvalidering, inkluderte et navn jeg ikke forventet.

Elena Warren.

Ikke bare selskapet hans.

Lyd.

Ryan fanget nok av ansiktet mitt til å forstå at noe hadde landet. “Hva er det?”

Jeg brettet papiret én gang og skjøv det under kanten av notatblokken. “Det betyr at hvis dette flyet fortsetter å prøve å drepe oss, vet jeg kanskje hvilken skrift jeg skal se etter.”

Han stirret på meg et halvt sekund, før han vendte oppmerksomheten tilbake til instrumentene. “Godt å vite.”

Vi startet den lange nedstigningen til Azorene.

Under oss, ingenting annet enn vann og mørke.

Foran oss, en stripe land så liten på skjermen at det kunne vært en løgn.

Og under hånden min var bevis på at søsteren min ikke hadde gjort narr av meg på det flyet.

Hun hadde signert et sted der inne.

Del 4

Første gang jeg landet på et bulkete fly i sidevind, var jeg tjue-ni år gammel, blødde fra kinnet og var for sint til å være redd.

En F-15 har åpenbart ingenting med en C-17 å gjøre. Den ene er en kniv. Den andre, en flygende bygning. Men panikk uttrykkes på samme måte uansett fly: for sent, for raskt, for mye kraft, for lite rullebane, for lite flaks, for lite av deg.

Vi lærer å alltid svare på dem på samme måte.

Ikke nå.

Lajes dukket sakte opp fra lysningene, en mørk skikkelse i det svarte havet. Øya virket umulig, som om noen hadde kastet et stykke land i Atlanteren og tegnet en enkel rett linje for de desperate.

Oppdaterte vinddata. Enda verre.

Jeg leser tallene én gang, så en til. Nordlig sidevind på 27 knop, med sterkere vindkast. Ikke ideelt, selv med fire motorer i toppstand. En motor oppførte seg galt, og flyet, lastet med passasjerer og drivstoff, inspirerte oss ikke lenger til å stole fullt ut.

“Utstyr til min disposisjon,” sa jeg.

Ryans hender beveget seg over bryterne, ansiktet fokusert. “Kopiert.”