Det var helt meg.
Det var viktig.
Telefonen min vibrerte igjen. Et ukjent nummer, denne gangen. Uten engang å åpne den, visste jeg hva den sannsynligvis handlet om. Et nytt forsøk. Enda en forsinket melding fra et tapt hjørne av livet Elena en gang hadde levd.
Jeg slo av telefonen og la den tilbake i lommen.
Over meg mørknet himmelen med en så dyp blåfarge at den nesten virket svart i kantene. Den første stjernen dukket opp.
Jeg pustet inn lukten av parafin, gressklipp og den avtagende varmen fra betong. Hjemme, på sin egen merkelige måte.
Så vendte jeg meg tilbake til den opplyste banen, til morgendagens trainees, morgendagens sjekklister og morgendagens vanlige arbeid, og jeg smilte – ikke fordi søsteren min hadde falt, ikke fordi navnet mitt var gjeninnført, men fordi ingenting av det lenger var i fokus.
Jeg hadde reddet soldatene.
Jeg hadde fortalt sannheten.
Jeg hadde ikke tilgitt det som ikke skulle tilgis.
Og likevel, på en eller annen måte, hadde jeg bygget et liv som kunne ta av uten henne.
SLUTT!
Ansvarsfraskrivelse: Våre historier er basert på sanne hendelser, men er nøye omskrevet for underholdningens skyld. Enhver likhet med virkelige mennesker eller situasjoner er ren tilfeldighet.
