Elena bøyde hodet. “Jeg antar det er greit for deg. Mindre press. Færre liv i dine hender. »
Hun var der. Bladet under silken.
To soldater som satt i nærheten fiklet i setene sine. En av dem, en sersjant med solbrent nakke, virket plutselig fascinert av sine egne skolisse.
Jeg satte lommelykten tilbake på beltet og skrev en på tavlen min: «Vær forsiktig med hvor du setter føttene nær bakre rekkverk. Det passer. »
Det var det mest nøytrale jeg kunne finne å si.
Elena lo igjen, mykere denne gangen, mer grusomt. “Alltid gitt ordre. Noen vaner dør hardt. »
General Howard så på meg lenger. Ikke jumpsuiten min, men ansiktet mitt.
Jeg kjente igjen det blikket. Et minne som prøver å legge seg.
Jeg gikk tilbake til inspeksjonen min.
Saken burde ha sluttet der, men Elena hadde alltid hatet å ikke være midtpunktet. Da hun satte seg foran, hørte jeg henne hviske, ikke lavt nok: “Hun pleide å fly for dette landet. Nå vasker hun toalettene. »
Denne gangen var det ingen latter rundt henne. Bare stillhet og den svake elektroniske summingen fra flyets systemer hersket.
Perfekt, sier jeg til meg selv. La stillheten gjøre det jeg ikke trenger.
Jeg gikk opp for å sjekke vedlikeholdspanelet nær mannskapsgardinen, og jeg kjente dette ubehaget igjen. Ikke en synlig feil. Bare jeg kan peke fingeren og si: «Her er gjennomgangen din.» Det var en svak rytmisk vibrasjon i kabinen, en hvisking gjennom metallet som detonerte sammen med resten av flyet. Jeg så på de diagnostiske dataene. Ingenting alarmerende. Ingenting engang alarmerende. På papiret virket alle systemene i perfekt stand.
Avisen hadde allerede løyet.
Jeg tegnet diskret en rød strek på min private notatblokk, ved siden av motor nummer to.
Ved avgang var lasterommet fullt. To hundre og femti soldater. Mannskapet. VIP-er. Søsteren min. En håndfull flyvertinner som jobbet med utrettelig effektivitet. Dørene lukket seg med et mekanisk, tungt smell som alltid minnet meg om ubåter og skriftestoler.
Jeg satt på et sammenleggbart sete nær vedlikeholdsdekket. Foran meg nikket en gutt med fregner og en duffelbag mellom knærne til meg.
“Er du vedlikeholdstekniker?” spurte han.
“Noe sånt.”
Han pekte med et nikk mot fronten av flyet, der Elena fortsatt var synlig mellom kroppene og stroppene. “Denne kvinnen ser morsom ut.”
Jeg snufset før jeg rakk å holde igjen. “Det er det minste vi kan si.”
Han smiler. “Du høres kjent ut.”
“Det tviler jeg på.”
Han fortsatte å observere meg. “Luftforsvaret?”
“Det var tilfellet før.”
“Pilot?”
Jeg så over skulderen hans på det ribbede taket, de eksponerte kanalene, det blekgrønne nettet langs sideveggene. “For lenge siden.”
Før han rakk å stille flere spørsmål, startet motorene. Hele flyet vibrerte dypt. Denne lyden pleide å berolige meg. Jeg følte at min egen puls endelig hadde funnet en rival som matchet. Nå tvang han meg til å sitte opp og lytte.
Vi har stått opp i mørket.
Tysklands lys falmet foran øynene våre i ravfargede klynger. Så slukte skyene alt, og flyet ble en liten verden for seg selv, laget av stropper, pust og metalliske lyder. Jeg lukket øynene et øyeblikk og lyttet til motorens harmoniske toner.
er.
Igjen.
Feil rytme.
Ingenting å bekymre noen for. Ikke engang nok til å varsle cockpiten. Akkurat nok til å gjøre meg kvalm.
Jeg løsnet selen og beveg meg fremover under påskudd av en systemkontroll. Elena så meg gå forbi og ga meg et djevelsk smil.
Jeg ignorerte henne. Jeg snakket med andrepiloten gjennom den halvåpne cockpitdøren. “Svak vibrasjon på siden. Det kan være ingenting. Hold øye med det. »
Han sjekket skjermene sine. “Feilfrie lys.”
“Jeg vet det.”
Han ga meg det høflige smilet som piloter gir vedlikeholdspersonell når de ikke vil være uhøflige, men absolutt ikke har tenkt å endre noe. “Godt mottatt.”
Jeg gikk tilbake til plassen min.
Utenfor ble skyene tykkere til en mørkegrå vegg. Inne fiklet soldatene, duppet, sjekket telefonene sine, og nettverket ville snart kuttes hvis det ikke allerede var gjort. En av sersjantene gikk forbi med papirkopper som luktet svakt av pulverkaffe og plastlokk.
Flyet vippet deretter litt.
Ingen turbulens. Avslapning.
Jeg så opp akkurat i det øyeblikket lyden endret seg.
Lokomotiv nummer to hostet én gang, så kraftig at broen ristet på seg.
Så svarte det første lokomotivet med en forferdelig, pipete rumling.
Og så døde de begge.
Stillheten var så total at den nesten var fysisk, som en hånd presset mot nebbet på flyet.
Et øyeblikk senere begynte alarmene å skrike, og en stemme, fylt med en hast jeg ikke hadde hørt på år, ble hørt over intercomen.
“Nødprotokoll. Hent Phoenix fra vedlikeholdsteamet. Umiddelbart. »
Alle øyne var rettet mot deg.
Inkludert søsteren min sin.
Og uttrykket i Elenas ansikt, for første gang den morgenen, var preget av frykt.
Del 2
