“Nå er du renholder!” fnyste søsteren min på flyet. Så, i en høyde på 10 000 meter, mistet vi våre to motorer. Kapteinen ropte kallesignalet mitt inn i intercomen, “Ring vedlikeholdsteamet umiddelbart, Phoenix!” Jeg tok ledelsen… og jeg brukte ferdighetene mine som jagerpilot til å lande 250 soldater uskadd. Søsteren min ble målløs.
Del 1
Mitt navn er Isla Warren. Jeg var femtito den morgenen søsteren min gjorde narr av meg på et militærfly, som om jeg var en flekk på bakken.
Ramstein-skuret hadde den merkelige lukten av et før-daggry-skur: parafin, kaldt metall, gummi varmet opp av lyskasterne, brent kaffegrut i en pappform nær verktøyskapet. Jeg likte den lukten. Det var ekte. Hun hevdet aldri å være bedre enn hun var.
Jeg knelte under høyre vinge på en C-17 Globemaster, med en lommelykt mellom tennene, da jeg først kjente det: en svak uregelmessig vibrasjon gjennom flyets belegg. Ikke sterk. Ikke spektakulært. Bare unormalt. En liten skjelving i kurven, som en muskel som rykker under en jakke.
Jeg trådte tilbake, tørket knokene på drakten og så opp på motorens luftinntak. Viftebladene sto stille. Lyset fra lampene i skuret ga metallet et vått utseende. Jeg sto der, med en hånd på bunnpanelet, og lot håndflaten gjøre det maskiner og sjekklister ikke alltid kunne: lytte.
Noe inni meg trakk seg sammen.
“Warren,” ropte en av de unge teknikerne over fortauet. “Manifestet er oppdatert. VIP-er om bord. Prøv å ikke høres for glad ut. »
Han smilte som om han forventet at jeg skulle smile tilbake til ham. Det gjorde jeg ikke. Jeg tok notatblokken fra ham og så over navnene.
General Thomas Howard. Veldig bra.
Elena Warren, PDG, Polaris taktiske systemer.
Et øyeblikk sluttet siden å være papir. Det ble varme.
Jeg hadde ikke snakket med storesøsteren min på nesten tre år. Heller ikke etter at jeg gikk av med pensjon. Heller ikke etter høringene. Heller ikke etter denne stillheten som gikk for å være en form for barmhjertighet. Hans siste budskap var på seks ord: «Jeg håper dette vil gi deg fred.»
Jeg holdt på å bryte ut i latter der, under vingene.
I stedet tok jeg en ny omvisning i flyet, sjekket tilgangspanelene, landingsutstyrsbeina og hydraulikkledningene. Ståltrappene som førte til mannskapets tilgangsdør var kalde under støvlene mine. Soldatene begynte å stille seg opp utenfor, ryggsekkene tett pakket, de ungdommelige ansiktene på en måte som alltid fikk hjertet mitt til å synke litt. Noen hadde dyne. Andre bar gifteringer. En ung mann i køen tygget myntetyggegummi så hardt at han kunne ha brukket en jeksel.
Jeg fortsatte fremover.
Flyets interiør var badet i et svakt ravgult skjær, med lysene i lasterommet som reflekterte i lerretssetene og metallribbene. En C-17 ser ikke ut som et passasjerfly. Det føles som om du er inne i en gigantisk maskin som motvillig har gått med på å transportere mennesker. Det var olje i sporene i gulvskinnene, og en svak lukt av lerret, svette og hydraulisk olje hang i luften. Et hjem, hvis designet ditt av et hjem er laget av bolter.
Jeg sjekket en luke nær vedlikeholdsstasjonen da jeg hørte hæler.
Ikke støvler. Hæler.
Ingen av dem som hadde plass på denne broen hadde på seg høye hæler.
Jeg så opp, og der var hun.
Elena beveget seg rundt i flyet med naturlig letthet, som om rommet var designet for å vise henne frem. Marineblå blazer, kremfarget silkebluse, blankt hår trukket bakover fra en frisyre som sannsynligvis hadde tatt en time arbeid for å se så naturlig ut. Hun hadde alltid vært av en sofistikert og raffinert skjønnhet som krevde at folk sto rett i hennes nærvær. Selv som tjueåring virket det som om hun var laget for bilder heller enn garderoben.
Hun så meg akkurat i det øyeblikket jeg så henne. Øynene hennes ble store, og et øyeblikk trodde jeg – dumt, refleksivt – at kanskje hun var flau.
Så smilte hun.
“Herregud,” sier hun høyt nok til at halve setene på første rad kan høre det. “Er det Isla?”
Samtalene rundt oss ble sjeldnere. To eller tre soldater snudde seg.
Elena lo og børstet generalens erme ved siden av seg, som for å dele en privat og sjarmerende spøk. “Vel, se på deg selv. Fra jagerpilot til vaktmester. »
Hun sa «concierge» slik noen sier «biologisk risiko».
Jeg satte meg sakte opp. Skiftenøkkelen i hånden føltes tyngre enn den burde vært. “Hei, Elena.”
Dette oppmuntret ham bare.
“Nei, seriøst.” Blikket hans gled over dressen min, fettet på håndleddet mitt, TECH-merket på brystet mitt. “Er det det du gjør nå?”
Jeg svarte ikke. Generalen, en bredskuldret mann med kort sølvfarget hår og den uforstyrrelige holdningen til en vant til lydighet, kastet blikk fra den ene til den andre. Et glimt av gjenkjennelse krysset ansiktet hans, flyktig og flyktig.
