Han hadde brukt hele livet på å bygge imperier, kjøpe eiendommer og jage suksess. Men der og da, mens presten erklærte dem for manns og kone, og mens applausen fra landsbybeboerne brøt ut over torget, forstod han det som stod i Marianas notatbok:
Man trenger ikke å vente til slutten av livet for å finne fred. Noen ganger må man bare ha mot til å vende tilbake dit hjertet forlot kroppen for lenge siden.
Etter seremonien gikk de sammen ned mot bekken, hånd i hånd, mens solen farget horisonten i gull og rød.
Huset med de blå vinduslemmene og bougainvilleaen var ikke lenger et sted for ensomhet. Det var blitt et hjem. Og gutten som lovet å komme tilbake som syttenåringer, hadde holdt ord – om enn trettiåtte år for sent, men akkurat i tide til å leve resten av livet sammen.
