— La dem huske hva de vil, sa Alejandro og smilte varmt. — I 38 år har jeg latt andre bestemme hvem jeg skulle være, og hva jeg hadde lov til å gjøre. Det er slutt på det nå.

KAPITTEL 5: Kvelden ved elvebredden

En uke senere, da solen begynte å senke seg bak de grønne åsene i Jalisco og farget himmelen i flammende nyanser av oransje, lilla og dyp rosa, ba Alejandro henne om å bli med ut.

— Hvor skal vi? spurte Valeria med et forsiktig smil. Hun hadde på seg en enkel, lys kjole – den samme typen enkle eleganse som alltid hadde kjennetegnet henne.

— Bare et lite sted jeg har tenkt på i noen tiår, svarte han.

De gikk langs de kjente stiene ut av landsbyen, ned mot den gamle bekken der de pleide å gjemme seg for regnet da de var unge.

Vannet rislet fremdeles over de glatte steinene. De gamle piletrærne hang tungt over bredden, akkurat som den gangen da de delte skoledagbøkene sine og drømte om en fremtid de ikke ante noe om.

Alejandro tok frem et lite teppe fra armen, bredte det ut på gresset ved bredden, og de satte seg ned ved siden av hverandre.

Luften var sval, fylt av duften av våt jord og kveldssol.

Valeria så utover det rennende vannet. — Noen ganger, Alejandro… tenkte jeg at alt dette bare var en drøm. At jeg fant på den gutten som reiste med lastebilen, fordi virkeligheten her var for tung å bære alene.

— Det var ingen drøm, Valeria, sa han. Han tok opp hånden hennes og holdt den fast mellom sine egne hender. — Hver eneste kveld da jeg satt på kontoret mitt i Mexico by og så ut over de opplyste skyskraperne, var det denne bekken jeg hørte. Hver gang jeg signerte en millionkontrakt, var det deg jeg spurte i mitt stille sinn: Liker du dette, Valeria? Ville du vært stolt av meg?

Hun så på ham, og tårene rant igjen, men denne gangen var de lette, som en mild sommerregn etter en lang tørke.

— Jeg var stolt av deg hele tiden, Alejandro, hvisket hun. — Selv da brevene sluttet å komme. Selv da jeg visste at livet ditt hadde ført deg langt bort fra meg. Jeg visste at en som deg hørte til et større sted.

— Jeg hørte ikke til der, Valeria, sa Alejandro og så henne dypt inn i øynene. — Jeg overlevde der. Men det er her jeg hører til.

Han stakk hånden i lomma og tok frem en liten, rød fløyelseske.

Valeria sperret opp øynene i vantro. Hun så på esken, og så på mannen hun hadde elsket i nesten et halvt århundre.

Alejandro åpnet lokket. Inni lå en enkel gullring – ikke prangende, ikke dekket av diamanter som skrek om rikdom, men klassisk, tidløs og varm.

— Jeg vet vi ikke har tapt tid til å vente lenger, sa Alejandro med en stemme som skalv av følelser. — Barn har vokst opp, liv har blitt levd, og vi har begge arret fra det som var. Men vi har fremdeles kveldene igjen, Valeria. Vil du dele dem med meg? Vil du bli kona mi, slik vi lovet hverandre den gangen vi var for unge til å vite hva verden krevde?

Valeria så på ringen, og så opp på mannen som hadde krysset tid, avstand og millioner av pesos bare for å holde ordet sitt.

Hun trengte ikke å tenke seg om. Svaret hadde ligget klart i hjertet hennes i 38 år, lagret under en rød sløyfe og et gammelt brev.

— Ja, Alejandro, hvisket hun mens smilet brøt gjennom tårene. — Ja.

KAPITTEL 6: Hjemkomst

Bryllupet deres tre måneder senere var ikke et overdådig kjendisbryllup slik avisene i Mexico by likte å skrive om. Det var ingen ministre, ingen millionærer i stramme dresser, og ingen glitter og stas.

Det fant sted på det lille torget i Santa Lucía del Camino, rett ved siden av stoiske steinkirken og gullsmedboden der alt hadde begynt.

Hele landsbyen var til stede. Barn løp rundt med ballonger, de gamle mennene som pleide å sitte på steinene, løftet hattene sine i respekt, og Toño spilte gitar med skjelvende fingre mens sola varmet mursteinene i de gamle husene.

Valeria bar en hvit kjole med broderte blomster – en hyllest til den kjolen hun hadde på seg den første dagen Alejandro så henne ved elvebredden. Håret hennes var prydet med små hvite blomster, og hun strålte med en skjønnhet som aldri hadde hatt noe med alder å gjøre.

Alejandro stod ved alteret i en enkel linskjorte, med et smil om munnen som fikk ham til å se ut som en syttenårig gutt igjen. Da Valeria kom gående opp midtgangen med faste, stolte skritt, kjente han at tårene presset på bak øyelokkene.