Ifølge Toño – den gamle barndomsvennen som han hadde møtt på den støvete fotballbanen kvelden før – var huset fremdeles Valerias. Men livet hennes hadde ikke vært noen dans på roser. Ekteskapet hennes med en lokal entreprenør ved navn Donaciano, en mann som var kjent for sin harde knyttneve og enda hardere væremåte, hadde gradvis tæret bort alt det lyse og levende i henne. Mannen hennes hadde gått bort året før i en ulykke på en byggeplass, men arven han etterlot seg, var et liv preget av ensomhet, taushet og knuste illusjoner.

Alejandro åpnet bildøren, satte foten ned på den støvete bakken og rettet på jakken. Han hadde ikke kommet for å ødelegge noe. Han hadde ikke kommet for å kreve en gjeld fra fortiden. Han hadde kommet fordi ordene i notatboken fra hans avdøde kone, Mariana – «Finn på nytt din fred. Finn det du ventet på» – hadde gitt ham en tillatelse han aldri trodde han skulle få.

KAPITTEL 2: Porten med bougainvillea

Han gikk opp de slitte steintrinnene til inngangen. Hvert skritt føltes som om det ble båret av tiår med savn.

Da han løftet hånden og banket tre ganger på den mørke treporten, lød det et svakt knirk fra hengslene innenfra.

Det tok noen sekunder før låsen ble skjøvet til side. Døren gled langsomt opp.

Der sto hun.

Tiden hadde satt sine uunngåelige merker, men for Alejandro fantes det ingen alder i det øyeblikket. Håret hennes, som en gang var kullsvart og langt, var nå sølvgrått ved tinningene og samlet i en enkel knute i nakken. Ansiktet var preget av fine rynker rundt øynene – rynker som fortalte om både tårer og levde dager. Men de mørke, dype øynene… de var nøyaktig de samme. De samme øynene som hadde sett på ham under regnbygene for 38 år siden.

Valeria holdt en rød klut i hånden; hun hadde tydeligvis holdt på med husarbeid da det banket på. Hun stivnet i døråpningen.

Først så hun på den fremmede mannen i den dyre, mørke jakken og de blanke skoene som ikke passet inn i Santa Lucías støvete gater. Så sank blikket hennes ned mot ansiktet hans.

Hånden med kluten falt langsomt ned langs siden.

— Alejandro…? hvisket hun. Stemmen var hes, nesten som et pust fra en annen tid.

— Hei, Valeria, sa han.

Heller ikke hans egen stemme bar den styrken han hadde håpet på. Den skalv, akkurat slik den gjorde den gangen lastebilen sto klar til å ta ham med til Mexico by.

Ingen av dem rørte seg på flere sekunder. Verden rundt dem syntes å stå stille; fuglene tagg i trærne, og vinden stilnet.

— Toño sa… Toño sa du kom til byen, fikk hun frem, og øynene hennes fylt seg umiddelbart med tårer som hun raskt prøvde å blunke vekk med et skjelvende, vantro smil. — Men jeg trodde… jeg trodde det var en av bygdas historier. At det bare var snakk.

— Det er ingen historie, Valeria, sa Alejandro mykt. Han tok et skritt frem mot den åpne porten. — Jeg lovet deg at jeg skulle komme tilbake når jeg ble sytten. Det tok meg litt lenger tid enn planlagt… nesten trettiåtte år. Men jeg er her.

KAPITTEL 3: Skyggen av det som var

Hun slapp ham inn i det enkle huset.

Interiøret var rent og ryddig, men preget av en dyp, nesten sakral stillhet. På veggene hang det gamle fotografier i enkle rammer, og i vinduskarmen stod en krukke med friske blomster. På et lite bord i hjørnet lå det stabler med skolebøker og notater – Valeria hadde i mange år klart å livnære seg som privatlærer for de minste barna i landsbyen, og gitt dem den lærdommen hun selv drømte om å dele da hun var ung.

Alejandro satte seg på en enkel stol ved trebordet, mens Valeria gikk ut på kjøkkenet for å hente et glass vann. Han hørte lyden av porselen som klirret mot hverandre, og den ujevne, trege pusten hennes.

Da hun kom tilbake, satte hun glasset foran ham og satte seg på stolenvis à vis.

— Du har forandret deg, Alejandro, sa hun lavt og betraktet ham med et blikk som forsøkte å forene mannen foran seg med gutten hun en gang bar i hjertet. — Du ser ut som en som har erobret verden.

— Jeg har bare bygd hoteller og signert papirer, Valeria, svarte han og så på hendene sine. — Men å erobre verden… det krever mer enn penger. Ofte oppdager man at man bare har bygd et større fengsel rundt seg selv.

Hun smilte svakt. Det var et trist, vakkert smil som gjorde at hjertet hans strammet seg sammen.