— Donaciano er død, sa hun plutselig, uten omsvøp. Hun la ikke noe falskt sørgeslør over ordene; hun snakket bare sant, slik hun alltid hadde gjort. — For ett år siden. Han falt fra et stillas på den nye skolen i nabobyen. Han etterlot seg ingenting av verdi, bortsett fra gjelden på huset og stillheten i dette rommet.

— Jeg vet, Valeria. Toño fortalte meg det.

— Og du? spurte hun og lente seg litt frem over bordet. — Mariana… husken min strekker seg fremdeles til det navnet du skrev i brevene dine for lenge siden. Hun var din kone?

— Ja, sa Alejandro og så opp. — Mariana var en god kvinne. Hun holdt meg i hånden da alt var vanskelig, og hun ga meg to fantastiske barn – Rodrigo og Camila. De er voksne nå. De har sine egne liv i hovedstaden. Men Mariana døde av kreft for to år siden. Og før hun gikk… fant hun brevet du skrev den gangen, det som lå under den røde sløyfen i skuffen din.

Valeria stivnet. Blikket hennes flakket et øyeblikk mot kommoden i hjørnet.

— Hvordan… hvordan fant hun det?

— Da vi ryddet tingene hennes, lå det der. Hun forsto alt, Valeria. Hun visste at en del av mitt hjerte aldri forlot denne gaten. Og på dødsleiet sitt ga hun meg tilgivelse – og en oppfordring om å finne det jeg ventet på.

Tårene som Valeria hadde holdt tilbake, rant endelig fritt nedover kinnene hennes. Hun gjemte ansiktet i de skjelvende hendene sine, og for første gang på mange år fikk den ensomme kvinnen i Santa Lucía gråte ut uten å måtte skamme seg, uten å måtte møte et hardt blikk eller en fordømmende stemme.

Alejandro reiste seg, gikk rundt bordet, knelte ned foran stolen hennes og la sin hånd over hennes ru, arbeidsvante fingre.

— Jeg kan ikke gi deg de 38 årene som har gått, Valeria, hvisket han med en røst som skalv. — Ingen penger i verden kan kjøpe tilbake den tiden vi miste. Men hvis du vil… vil jeg tilbringe resten av mitt liv med å sitte ved siden av deg på denne verandaen.

KAPITTEL 4: Stormen i landsbyen

Nyheten om at Alejandro Santamaría – mangemillionæren fra Mexico by som hadde reist ut som en fattig gutt – var kommet tilbake til Santa Lucía for å besøke Valeria Robles, spredte seg gjennom landsbyen som ild i tørt gress.

Innen et døgn begynte folk å hviske på torgene, i butikkene og utenfor kirken.

Noen mente at han bare var her på en nostalgisk visitt, og at han kom til å forsvinne i sin svarte luksusbil så fort helgen var over. Andre, særlig de eldre som husket de to tenåringene ved bekken, så på det som et mirakel – et bevis på at ekte kjærlighet aldri dør, uansett hvor mange tiår som går.

Men ikke alle var glade.

Tre dager etter Alejandros ankomst kom en mann ved navn Efraín – en av Donacianos gamle venner og en lokal grunneier som hadde forsøkt å kontrollere Valerias eiendom etter ektemannens død – bort til porten mens Alejandro holdt på med å måke bort gamle blader i hagen.

— Du tror kanskje du kan kjøpe deg inn i dette nabolaget med pengene dine, gringo fra byen? ropte Efraín fra gaten med en truende tone i stemmen. — Hun tilhørte Donaciano! Dette huset er en del av oppgjøret etter ham! Du kan ikke bare spasere inn her og tro at du eier henne!

Alejandro reiste seg rolig opp. Han la riva til side, tørket hendene på et tøystykke og gikk mot porten.

Han var femtifem år gammel, men årene i næringslivets tøffe skoler hadde gjort ham hard i klypa. Han trengte ikke å heve stemmen for å vise styrke.

— Hør her, Efraín, sa Alejandro med en iskald, kontrollert ro som fikk den lokale bråkmakeren til å ta et halvt skritt tilbake. — Jeg er ikke her for å kjøpe noe som helst. Men hvis du noen gang igjen hever stemmen utenfor dette huset, eller prøver å true en kvinne som har lidd mer enn du noensinne kommer til å forstå, skal jeg sørge for at hele eiendommen din blir kjøpt opp av mitt advokatfirma før kvelden er omme, og at du står igjen på gaten uten en eneste peso. Har du forstått det?

Efraín stirret på Alejandro med et hat som veltet opp i ham, men da han så de kalde, urokkelige øynene til millionæren, skjønte han at dette ikke var en tom trussel. Han spytet i støvet, snudde på helen og gikk med raske skritt nedover gaten.

Valeria stod i døråpningen og hadde hørt alt.

— Du burde ikke gjøre deg til uvenner med dem, Alejandro, sa hun lavt da han kom inn i skyggen av taket. — De glemmer ikke slikt her i landsbyen.