De ville ikke bare ha pengene mine.
De ville ha meg borte fra hjemmet mitt mens de lette etter noe Daniel hadde glemt igjen.
Jeg følte meg syk.
«Rebekka, ring politiet.»
«Jeg har allerede rådet Maria til å bevare sikkerhetsopptakene.»
Vi koordinerer den aktuelle rapporten nå.»
“Kan vi stoppe Marcus?”
«Vi kan rapportere hva som skjedde og legge frem bevisene.»
Jeg kan ikke love hvor raskt myndighetene vil handle.»
Jeg grep tak i telefonen.
“Og Havnehuset?”
«Jeg har tatt ytterligere skritt for å bestride den påståtte overføringen.»
Eiendommen vil ikke være lett for dem å flytte mens disse sakene er under formell vurdering.»
Jeg lukket øynene.
“Takk skal du ha.”
«Helena, det er mer.»
Jeg åpnet dem.
“Hva?”
«Daniels forseglede konvolutt var ikke i esken.»
Jeg satt oppreist.
“Hvor er det?”
«Maria fant den i går.»
“Hvordan?”
«Daniel hadde gjemt den bak et innrammet fotografi på arbeidsrommet.»
Tårer fylte øynene mine.
“Hvilket fotografi?”
Rebeccas stemme myknet opp.
**”Den med deg og Adrian på avslutningskonfirmasjonen hans.”**
Jeg dekket til munnen.
Selv etter døden hadde Daniel på en eller annen måte nådd inn i det mest smertefulle øyeblikket i livet mitt.
Og han hadde lagt igjen noe til meg.
Noe han tydeligvis ikke hadde ønsket at noen andre skulle finne.
KAPITTEL 14: HVA MINNE MIN HADDE FRYKTET
Rebecca sendte meg bilder av konvolutten.
Navnet mitt sto skrevet på forsiden med Daniels kjente håndskrift.
HELENA.
PRIVAT.
ÅPNER KUN NÅR DU ER KLAR.
Jeg stirret på ordene.
I fire år hadde jeg unngått alt som kunne gjenopplive sorgen min.
Nå skulle jeg ønske jeg hadde åpnet brevet den dagen Daniel døde.
Med Rebecca på telefonen ba jeg Maria om å åpne konvolutten forsiktig og fotografere innholdet.
Inni var det flere håndskrevne sider og en liten kryptert lagringsenhet.
Brevet begynte:
“Min kjære Helena,
Hvis du leser dette, håper jeg det er fordi du endelig har funnet motet til å sortere gjennom de gamle papirene mine, og ikke fordi noe forferdelig har skjedd.
Det er noe jeg har prøvd å forstå med Adrians selskap.
Jeg vil ikke skremme deg uten bevis, men jeg tror Marcus Bennett ikke er den han påstår å være.
Halsen min snørte seg.
Daniel fortsatte:
«Marcus har innført finansieringsordninger som ikke gir noen økonomisk mening.»
Han har overtalt Adrian til å signere kontrakter uten uavhengig gjennomgang.
Og da jeg spurte ham, ble han usedvanlig aggressiv.
Jeg er bekymret for at sønnen vår blir utnyttet.
Men jeg er også bekymret for at Adrian har begynt å ta avgjørelser han vet er feil.»
Jeg sluttet å lese.
Tårer gjorde skjermen uskarp.
Daniel hadde alltid vært beskyttende overfor sønnen vår.
At han skrev disse ordene betydde at bekymringene hans hadde vært alvorlige.
Jeg fortsatte.
«Helena, vær så snill å lov meg én ting.»
Hvis dette noen gang blir et valg mellom å beskytte Adrian fra konsekvensene av handlingene hans og å beskytte sannheten, velg sannheten.
Vi oppdro ham til å vite forskjellen på rett og galt.
Å elske ham krever ikke at man late som om han har glemt det.»
Hånden min skalv.
Så kom det siste avsnittet.
Det er noe med Harbor House som jeg aldri har forklart helt til Adrian.
Det er ikke bare et lager.
Det representerer et løfte jeg ga lenge før han ble født.
Journalene er på den vedlagte harddisken, sammen med informasjonen jeg samlet inn om Marcus.
Hvis mistankene mine er riktige, kan det hende at noen etter hvert prøver å få tak i den eiendommen.
Ikke signer det bort.
Og uansett hva som skjer, husk at du er sterkere enn du tror.
All min kjærlighet,
Daniel.
Jeg presset telefonen mot brystet mitt.
I flere minutter gråt jeg.
Ikke på grunn av eiendommen.
Ikke på grunn av konspirasjonen.
Fordi jeg nesten kunne høre Daniel snakke.
Hans stødige stemme.
Hans standhaftige optimisme.
Hans tro på at jeg kunne overleve ting jeg aldri hadde forestilt meg at jeg ville overleve.
Da jeg endelig sluttet å gråte, ringte jeg Rebecca.
“Lagringsenheten.
Kan vi få tilgang til den?
«Maria kan ta den med til kontoret mitt, så skal jeg ordne med en sikker, rettsmedisinsk kopi.»
“Gjør det.”
Jeg tørket ansiktet mitt.
“Og Rebekka?”
“Ja?”
**Jeg tror mannen min visste nøyaktig hva disse menneskene planla.**
Rebecca var stille.
Så sa hun: «Helena, jeg tror han var nærmere å oppdage det enn noen ante.»
KAPITTEL 15: ETTERFØRSLINGEN BEGYNNER
De neste to dagene forandret alt.
Rebecca samlet et lite team.
En rettsmedisinsk regnskapsfører undersøkte de økonomiske dokumentene.
En eiendomsspesialist gjennomgikk det forsøkte overføringsprosjektet.
En digital etterforsker analyserte Daniels lagringsenhet.
Og jeg ble værende i Mexico, samlet bevis fra feriestedet og nektet å diskutere økonomi med Adrian eller Sophia.
Jeg koste meg ikke med ferien.
Men jeg begynte å forstå fienden min.
Etterforskeren oppdaget at Blue Meridian Capital hadde utstedt flere lån til bedrifter tilknyttet Marcus.
