KAPITTEL 12: KVINNEN I DEN ANDRE RESERVASJONEN
Den kvelden dukket Sophia opp utenfor rommet mitt.
Hun hadde ikke på seg designersolbriller eller dyre smykker.
Håret hennes var trukket tilbake.
Øynene hennes var røde.
I et kort øyeblikk så hun ut som en vanlig, redd kvinne.
“Kan vi snakke?”
Jeg inviterte henne ikke inn.
«Si det du kom for å si.»
Hun kikket nedover gangen.
«Jeg trenger at du slutter å etterforske.»
Jeg stirret på henne.
«Det er en ekstraordinær forespørsel.»
“Du forstår ikke.”
“Forklar da.”
Hun gned seg i pannen.
«Marcus er ikke den personen Adrian tror han er.»
“Hva betyr det?”
«Han er farlig.»
«Fordi han stjeler fra folk?»
Sofia så bort.
«Du kjenner ikke hele historien.»
“Fortell meg det da.”
Hun ristet på hodet.
«Hvis jeg forteller deg alt, kommer du til å hate meg.»
Jeg smilte nesten.
«Sophia, vi har passert det punktet hvor min mening om deg er ditt største problem.»
Øynene hennes fyltes med tårer.
«Jeg mente aldri at du skulle bli såret.»
Jeg kjente sinnet stige.
«Likevel ydmyket du meg offentlig.»
“Jeg vet.”
«Du løy om ferien.»
“Jeg vet.”
«Og noen brukte min økonomiske informasjon uten tillatelse.»
Hun begynte å gråte.
«Jeg trodde ikke det ville gå så langt.»
Jeg studerte henne nøye.
“Hvor langt trodde du det ville gå?”
Hun dekket ansiktet sitt.
«Jeg tenkte vi skulle få tak i pengene, fikse Adrians firma og sette alt tilbake på plass.»
Magen min snørte seg.
“Pengene fra Harbor House?”
Hun nikket.
«Marcus sa at det var midlertidig.»
“Hvor midlertidig?”
“Seks måneder.”
Jeg kunne ikke tro det jeg hørte.
«Du skulle låne mot eiendommen min uten å spørre meg?»
Hun hvisket: «Ja.»
«Og du trodde du kunne betale tilbake millioner på seks måneder?»
«Det var det Marcus lovet.»
Jeg stirret på henne.
“Og bryllupssuiten?”
Hun frøs til.
Jeg ventet.
Til slutt hvisket hun: «Det skulle ikke se sånn ut.»
“Hvordan skulle det se ut da?”
Hun åpnet munnen.
Så lukket den.
Jeg så blikket hennes vende seg mot noe bak meg.
Adrian sto i enden av gangen.
Han så fra Sophia til meg.
“Hva skjer?”
Sofia trakk seg straks tilbake.
“Ikke noe.”
Jeg snudde meg mot sønnen min.
«Din kone innrømmet nettopp at hun bidro til å arrangere uautorisert finansiering mot Harbor House.»
Ansiktet hans var tappet for pust.
“Sofia?”
Hun ristet voldsomt på hodet.
“Ikke gjør det.”
Jeg så mellom dem.
Et øyeblikk trodde jeg Adrian var i ferd med å tilstå alt.
I stedet sa han: «Mamma, kan vi vær så snill å slutte å gjøre dette offentlig?»
Noe inni meg stivnet.
Jeg stirret på ham.
«Din kone ydmyket meg offentlig da det passet henne.»
Jeg pekte mot den tomme gangen.
«Men plutselig betyr privatliv noe når sannheten kommer frem?»
Adrian senket hodet.
Jeg snudde meg tilbake mot Sophia.
«Jeg vil ha hele historien.»
I morgen tidlig.»
Hun svelget.
Så hvisket jeg noe som ble med meg hele natten.
**”Du burde spørre Marcus hvorfor han ville ha deg med på denne turen i utgangspunktet.”**
KAPITTEL 13: EN BESKJED HJEMMEFRA
Neste morgen våknet jeg til tolv ubesvarte anrop fra Rebecca.
Magen min sank.
Jeg ringte umiddelbart.
Hun svarte på første ring.
“Helena, er du alene?”
“Ja.”
“God.
Sett deg ned.
Jeg satte meg på sengekanten.
“Hva har skjedd?”
«Noen kom inn i huset ditt i går.»
Blodet mitt ble kaldt.
“Hva?”
«Husholdersken din, Maria, la merke til at døren til arbeidsrommet var åpen.
Hun visste at du aldri lot det være slik.
“Ble noe tatt?”
«Hun er ikke sikker.»
“Daniels eske?”
“Savnet.”
I flere sekunder fikk jeg ikke puste.
“Hvem gikk inn i huset?”
«Overvåkingskameraene fanget opp noen som kom inn gjennom sidedøren.»
“WHO?”
Rebecca nølte.
“Adrian.”
Hjertet mitt syntes å stoppe.
«Han har en nøkkel.»
“Ja.
Men Helena, se på meldingene dine.
Jeg sender deg et skjermbilde.»
Et fotografi dukket opp.
Den viste Adrian komme inn i huset mitt med en svart laptopveske.
Tidsstempelet var fra kvelden før i São Paulo.
Jeg stirret.
«Rebecca, det er umulig.»
“Hvorfor?”
«Adrian var her.»
Jeg så ham utenfor rommet mitt i går kveld.»
Rebecca var stille.
Så sa hun: «Se nøyere på ansiktet.»
Jeg forstørret bildet.
Samme høyde.
Samme mørke hår.
Samme generelle konstruksjon.
Men mannen som kom inn i huset mitt var ikke Adrian.
Det var Marcus.
Magen min snudde seg.
«Han må ha Adrians tilgangsnøkkel», hvisket jeg.
“Det er sånn det ser ut.”
“Hvordan kom han seg inn i landet?”
«Han kom aldri til Mexico.»
Jeg husket den andre reservasjonen.
Marcus skulle etter planen ankomme etter jubileumsturen vår.
Ikke med oss.
Han var fortsatt i Brasil.
Mens Adrian og Sophia holdt meg distrahert i Mexico, hadde Marcus gått inn i hjemmet mitt og tatt Daniels dokumenter.
Hele planen ble plutselig klarere.
Luksusferien.
Sønnens nøye timede invitasjon.
Det andre reservatet.
De uautoriserte eiendomspapirene.
