Jeg grep tak i remmen på vesken min.
Så sa hun noe som fikk blodet mitt til å bli kaldt.
**«Hvis Helena finner ut hva som skjedde før Daniel døde, er det slutt på oss.»**
Jeg sluttet å puste.
Daniel?
Mannen min?
Hva kan Daniel muligens ha med en plan som involverer Sophia og Marcus å gjøre?
Sofia lyttet.
Så sa han glefsete: «Jeg bryr meg ikke om hva du lovet meg.»
Jeg skal ikke i fengsel for deg.»
Hun avsluttet samtalen.
Jeg steg ut bak håndflatene.
“Sofia.”
Hun snurret seg rundt.
Et øyeblikk strålte ekte frykt over ansiktet hennes.
“Hvor lenge har du stått der?”
“Lenge nok.”
Hun rettet seg opp.
“Hører du på private samtaler nå?”
«Hva skjedde før Daniel døde?»
Uttrykket hennes forandret seg.
“Hva?”
“Du hørte meg.”
«Jeg vet ikke hva du snakker om.»
«Du sa navnet hans.»
«Du innbiller deg ting.»
Jeg tok et skritt nærmere.
«Ikke fornærme intelligensen min igjen.»
Sofia stirret på meg.
For første gang siden jeg møtte henne, virket hun usikker på seg selv.
Så smilte hun kaldt.
«Vet du hva problemet ditt er, Helena?»
Jeg sa ingenting.
«Du har alltid trodd at penger ga deg kontroll over alle.»
«Penger gir meg ikke kontroll over noen.»
«Hvorfor ødelegger du ferien vår da?»
Jeg holdt nesten på å le.
“Feriedagen din?”
“Ja.”
“Den jeg betalte for?”
Øynene hennes glimtet.
“Nå er vi i gang igjen.”
“Nei, Sofia.”
Her slutter vi endelig å late som.»
Jeg så rett på henne.
“Forfalsket du signaturen min?”
Hun svarte ikke.
«Hjalp du Marcus med å bruke eiendommen min?»
Fortsatt ingenting.
«Og hva snakket du om da du nevnte Daniel?»
Hun stirret på meg i flere sekunder.
Så hvisket han: «Du burde ha holdt deg unna dette.»
Jeg kjente en frysning.
“Ut av hva?”
Telefonen hennes vibrerte.
Hun så ned.
Alt hun leste forandret ansiktsuttrykket hennes.
Hun rygget unna.
«Spør sønnen din.»
Så snudde hun seg og skyndte seg mot hotellet.
Jeg så henne forsvinne.
**Og plutselig visste jeg at sannheten om denne konspirasjonen gikk lenger tilbake enn tre måneder.**
Lenger enn ferien.
Muligens enda lenger enn min manns død.
KAPITTEL 11: ESKENE DANIEL ETTERLOT
Jeg ringte Rebecca med en gang.
«Det er noe som involverer Daniel.»
Hun lyttet mens jeg gjentok Sophias ord.
Da jeg var ferdig, var Rebecca stille.
Så sa hun: «Helena, jeg må fortelle deg noe.»
Hjertet mitt hamret.
“Hva?”
«Daniel kom for å se meg omtrent seks uker før han døde.»
Jeg lukket øynene.
“Om hva?”
“Havnehuset.”
Jeg satte meg ned på en steinbenk.
Rebecca fortsatte forsiktig.
«Han var bekymret for Adrians forretningsavtaler.»
“Med Marcus?”
“Ja.”
“Hvorfor fortalte du meg det ikke?”
«Daniel ba meg om å holde diskusjonen konfidensiell mens han samlet inn informasjon.»
Etter hans død fortalte jeg deg at han hadde uttrykt bekymringer om Adrians selskap, men du sørget.
Jeg visste ikke hele omfanget av det han mistenkte.»
Jeg husket.
Det hadde vært en samtale.
En kort omtale av at Daniel var urolig angående visse investeringer.
På den tiden orket jeg ikke å diskutere noe som helst knyttet til hans siste uker.
“Hva mistenkte han?”
Jeg hvisket.
«At Marcus brukte Adrians selskap til å flytte penger gjennom transaksjoner som ikke ga forretningsmessig mening.»
Jeg kjente at huden min ble kald.
“Bedrageri?”
«Han var ikke sikker.»
Men han hadde begynt å stille spørsmål.»
“Fant han noe?”
«Han etterlot noen dokumenter i et forseglet arkiv.»
Jeg har kopier av deler av materialet, men han beholdt de originale støttedokumentene selv.»
Jeg husket en svart dokumentboks i metall på Daniels arbeidsrom.
Etter at han døde, hadde jeg åpnet den én gang.
Inni var det gamle fakturaer, fotografier, juridisk korrespondanse og en forseglet konvolutt adressert til meg.
Jeg hadde aldri åpnet konvolutten.
Jeg kunne ikke.
Å se Daniels håndskrift hadde vært for smertefullt.
Boksen har stått i et skap siden den gang.
«Rebecca, originalene kan være på arbeidsrommet hans.»
«Jeg skal sørge for at noen pålitelige sikrer dem, med din tillatelse.»
“Gjør det.”
Jeg nølte.
«Rebecca, trodde Daniel at Adrian var involvert?»
Hun pustet ut.
«Han håpet at han ikke var det.»
Disse ordene sårer mer enn en direkte anklage.
Jeg stirret utover hagene.
En liten jente lo ved siden av bassenget mens faren hennes strakte ut armene for å gripe henne.
Jeg husket Adrian fra den alderen.
Måten han pleide å løpe mot Daniel på.
Måten Daniel ville løfte ham opp i luften og kalle ham sin lille mester.
Hvordan kunne gutten vi hadde elsket så høyt ha blitt viklet inn i noe hans egen far hadde fryktet?
Jeg tørket meg i øynene.
«Finn esken, Rebecca.»
“Det skal jeg.”
“Og hva enn du oppdager …”
Stemmen min skalv.
«Ikke beskytt meg mot det.»
“Er du sikker?”
Jeg så mot havet.
**Jeg har vært beskyttet mot sannheten i altfor mange år.**
