En annen holdt en fryktelig tale om å overleve klienter som brukte uttrykket «få det til å poppe».
Jeg lo hardere enn jeg hadde gjort på årevis.
Sent den kvelden kom jeg tilbake til leiligheten min.
På konsollen ved døren sto en liten blå fløyelsesboks.
Ikke Dereks.
Min.
Den ettermiddagen hadde jeg kjøpt en klokke til meg selv.
Ikke noe voldsomt.
Ikke noe symbolsk da jeg valgte den.
Men nå tok jeg den opp og husket klokken jeg hadde lagt ved siden av Dereks tallerken to år tidligere.
For et øyeblikk kom hele restauranten tilbake.
Moren hans som smilte.
Faren hans som så bort.
Derek som sa Paiges navn.
Min egen hånd under bordet.
Seks.
Jeg pleide å tro at det viktige ved den kvelden var at jeg endelig hadde motet til å gå.
Det var det ikke.
Det viktige var å forstå hvorfor jeg hadde blitt gjennom nummer én til fem.
Jeg hadde trodd at kjærlighet krevde bevis.
At hvis noen tvilte på verdien min, burde jeg bli mer verdifull.
Hvis noen følte seg truet av suksessen min, burde jeg gjøre suksessen stillere.
Hvis en grense gjorde noen ukomfortabel, burde jeg kanskje flytte den.
Hvis mannen min sammenlignet meg med en annen kvinne, burde jeg kanskje lære hva hun angivelig gjorde bedre.
Jeg hadde behandlet ekteskapet som en audition for en rolle jeg allerede hadde.
Det var feilen min.
Ikke å gifte meg med Derek.
Ikke å kjøpe huset.
Ikke å elske ham.
Feilen min var å tro at jeg kunne tjene meg til varig trygghet ved å gjøre meg selv lettere å forminske.
Jeg tok klokken på håndleddet.
Så gikk jeg ut på balkongen.
Under meg speilet byens lys seg i mørkt vann.
Telefonen min vibrerte.
En melding fra en av medarbeiderne mine:
Klienten godkjente alt. Ingen endringer. Et virkelig mirakel.
Jeg lo.
Så så jeg på klokken.
23.52.
For to år siden ville jeg ha vært bekymret for at det å jobbe så sent betydde at jeg sviktet noen.
Nå betydde det at det hadde vært en frist.
Ikke noe mer.
Jeg tenkte på min bestemors gamle råd.
Alle burde eie noe som ikke krever en annen persons tillatelse for å beholde.
I årevis antok jeg at hun mente eiendom.
Huset.
Penger.
En karriere.
Der jeg sto, forsto jeg endelig.
Hun hadde ment noe mye dyrere.
Deg selv.
Derek angret på at han giftet seg med meg seks ganger.
Kanskje flere.
Seks var rett og slett hvor mange ganger han sa det der jeg kunne høre ham.
I årevis trodde jeg at det var tragedien.
Det var det ikke.
Tragedien ville ha vært å høre nummer sju og bli.
Jeg løftet håndleddet, så sekundviseren bevege seg under glasset og smilte.
Det ville aldri komme en sjuende.
Ikke fordi Derek endelig hadde lært å velge meg.
Fordi jeg hadde gjort det.
SLUTT
Historien ovenfor er en samling og er ikke en sann historie.
