Så flyttet målet seg.

Men Paige var fortsatt bare et navn.

Jeg hadde ingen anelse om at Derek bygde et helt innbilt ekteskap med henne i hodet sitt.

Og ifølge Adam hadde han også bygget et innbilt ekteskap med meg for alle andre.

Et der Derek hadde betalt for huset mitt.

Et der karrieren min avhang av hans ofre.

Et der jeg var heldig som fikk ham til å bli.

DEL 3

— HVORDAN HAN GJORDE MEG MINDRE

Adam ba om å møte meg neste morgen.

Vi valgte en kaffebar nær North Hills fordi jeg ikke ville at han skulle komme til hotellet.

Han så ukomfortabel ut fra det øyeblikket han satte seg.

«Jeg burde ha sagt noe tidligere.»

«Om hva?»

«Derek har fortalt forskjellige historier til forskjellige folk.»

Jeg visste allerede noe av det.

Det jeg ikke visste, var omfanget.

På jobben fortalte Derek kolleger at vi hadde kjøpt huset sammen, og at han hadde dekket mesteparten av oppussingen.

Til venner fra studietiden hevdet han at han hadde lagt «nesten alt» i egenkapitalen.

Men overfor familien sin fremstilte han seg som en maktesløs ektemann som bodde under mitt tak.

«Hvorfor skulle han fortelle motsatte historier?»

Adam så ned.

«Det kommer an på hvem han snakker med.»

Selvfølgelig.

Når Derek ville ha beundring, var huset hans bragd.

Når han ville ha sympati, var det mitt våpen.

Adam fortsatte.

«Og han snakker om jobben din.»

«Hva med den?»

«At han satte karrieren sin på vent så du kunne bygge din.»

Jeg stirret på ham.

Derek hadde aldri satt karrieren sin på vent.

Ikke én dag.

«Han sier at pengene til bestemoren din gjorde alt lett.»

Ansiktet mitt brant.

«Han vet at jeg jobbet i tolv år for å komme dit jeg er.»

«Jeg vet det.»

«Hva mer?»

Adam nølte.

«Paige.»

Jeg ventet.

«Han snakker mye om henne.»

«Hvor mye?»

«Nok til at folk tror han fortsatt er forelsket i henne.»

Den tredje angeren ble plutselig mer forståelig.

Det hadde skjedd etter en av de vanskeligste helgene i karrieren min.

Selskapet vårt arrangerte en teknologikonferanse for nesten fire tusen gjester. En lysrigg sviktet under prøven, én hovedtaler endret hele presentasjonen sin fjorten timer før dørene åpnet, og en storm forsinket halvparten av frakten vår.

Jeg kom hjem søndag kveld, utslitt.

Derek hadde bestilt middag.

Han så på mens jeg tok av meg skoene og sa: «Vet du, Paige pleide å få søndager til å føles som søndager.»

Jeg stoppet.

«Hva betyr det?»

«Hun visste hvordan man kunne roe ned.»

«Da burde du ha blitt sammen med Paige.»

Han så på meg.

«Kanskje jeg burde det.»

Nummer tre.

Jeg sov på kontoret mitt.

Morgenen etter kalte han meg barnslig.

Nummer fire kom på grunn av moren hans.

Marjorie hadde begynt å behandle huset vårt som en ekstra eiendom.

Først kom hun på besøk når Derek var hjemme.

Så oppdaget jeg at han hadde gitt henne garasjekoden.

En torsdag kom jeg tilbake fra en kundelunsj og fant henne på kontoret mitt.

Skuffene var åpne.

To esker med konfidensielt arrangementsmateriell sto i gangen.

«Hva gjør du?»

Hun smilte.

«Hjelper til.»

«Med hva?»

«Derek sa at dette rommet kunne være nyttig når familien bor her.»

«Dette er kontoret mitt.»

«Du har et kontor i sentrum.»

«Jeg jobber her også.»

Hun viftet avvisende.

«Dere unge trenger et rom for alt.»

Jeg ba henne gå.

Den kvelden eksploderte Derek.

«Du ydmyket moren min.»

«Hun gikk gjennom arbeidsplassen min.»

«Hun ryddet.»

«Hun hadde ikke tillatelse til å være der.»

«Det er alltid en regel med deg.»

«Ja. En av de reglene er at folk ikke går inn i huset mitt og tømmer skrivebordet mitt.»

«Vårt hus.»

«Greit. Vårt hjem. Skrivebordet mitt.»

Han lo bittert.

«Paige fikk aldri familien min til å føle seg som inntrengere.»

Jeg stirret på ham.

«Ring henne.»

«Hva?»

«Ring Paige.»

«Maren.»

«Hvis du trenger henne i hver krangel, inviter henne inn i samtalen.»

«Gud, dette er utmattende.»

«Nei. Det som er utmattende, er å konkurrere med en kvinne som ikke er her.»

Han pekte mot kontoret mitt.

«Vet du hva? Noen ganger angrer jeg på at jeg giftet meg med noen som må kontrollere hver kvadratcentimeter av livet sitt.»

Nummer fire.

I fire dager snakket han knapt til meg.

Den femte ba jeg om unnskyldning.

Det faktumet gjorde meg mer flau enn nesten noe annet.

Nummer fem skjedde etter at jeg vant den største kontrakten selskapet vårt noen gang hadde sikret.

En nasjonal hotellgruppe ansatte oss for å produsere tolv store åpninger og investorarrangementer over hele Sørøst.

Teamet mitt feiret.

Sjefen min kunngjorde at jeg ville bli partner i neste kvartal.

Derek gratulerte.

Privat.

Offentlig var det annerledes.

Vi gikk ut og spiste med vennene hans.

Adam hevet glasset.

«For Maren, næringslivets imperiebygger.»

Alle jublet.

Derek smilte.

«Hun har hjelp.»

Jeg så på ham.