Vi begynte å date to uker senere.
Han var morsom uten å være høylytt og oppmerksom uten å føles possessiv.
Når jeg jobbet sent, kom han med mat.
Når flyene mine var forsinket, beskyldte han meg aldri for å velge jobben foran ham.
Han elsket at jeg var ambisiøs.
I det minste trodde jeg det.
Paige Mercer dukket først opp i forholdet vårt som en uskyldig del av historien.
Hun og Derek hadde vært sammen fra de var tjueto til de var tjuesju.
«Hun ville ha et annet liv,» fortalte han meg.
«Hva slags?»
«Roligere.»
Ifølge Derek ville Paige ha ekteskap tidlig, forutsigbare helger, barn, familieselskaper.
Han ville bygge karrieren sin.
Til slutt gikk de fra hverandre.
Ingen utroskap.
Ingen dramatisk svik.
«Noen ganger passer to gode mennesker ikke sammen,» sa han.
Jeg beundret modenheten i det svaret.
Det jeg ikke visste, var hvor ofte Derek skrev om historien avhengig av publikum.
Huset kom før bryllupet vårt.
Det var et murhus med tre soverom i en trebeplantet gate vest for sentrum, med et stygt grønt kjøkken, originale parkettgulv i hardtre og en veranda med myggnetting som hadde begynt å sige på den ene siden.
Jeg elsket det med en gang.
Min bestemor, Evelyn, hadde dødd året før og etterlatt meg 92 000 dollar.
Hun hadde brukt førti år på å drive en liten regnskapsvirksomhet fra stuen i huset sitt.
Da jeg var tenåring, sa hun en gang til meg: «Alle burde eie noe som ikke krever en annens tillatelse for å beholde det.»
Jeg brukte deler av pengene hennes og sparepengene mine til egenkapitalen.
Boliglånet ble innvilget basert på min inntekt.
Jeg fullførte kjøpet atten måneder før Derek og jeg giftet oss.
Den første ettermiddagen Derek gikk gjennom det tomme huset, kysset han meg på kjøkkenet.
“Dette stedet er utrolig.”
“Kjøkkenet har fargen til hermetiske erter.”
“Vi fikser det.”
Jeg la merke til ordet «vi skal».
Jeg likte det.
Jeg ville at han skulle føle seg hjemme.
Da han flyttet inn etter bryllupet vårt, byttet vi ut kjøkkenskapene, bygde verandaen på nytt og gjorde det minste soverommet om til kontoret mitt.
Men skjøtet ble stående i mitt navn.
En kveld fant Derek overtagelsesdokumentene i et skap.
“Fortsatt bare deg?”
“Ja.”
“Har du aldri vurdert å føre meg opp?”
Jeg så opp.
“På skjøtet?”
“Ja.”
“Nei.”
Uttrykket hans strammet seg.
“Ok.”
“Jeg eide det før vi giftet oss.”
“Jeg vet det.”
“Hvis vi kjøper noe sammen senere, blir det annerledes.”
Han smilte.
“Slapp av. Jeg prøver ikke å stjele huset ditt.”
Jeg lo.
Jeg skulle ønske jeg ikke hadde gjort det.
Det første jeg angret på, kom seks måneder etter bryllupet vårt.
Vi holdt Thanksgiving fordi Derek ville bevise at stedet vårt «endelig var stort nok til å gjøre noe ordentlig».
Det var fjorten personer presset sammen rundt to bord.
Etter middagen beundret søskenbarnet hans huset.
“Dere to har gjort det bra.”
Før jeg rakk å svare, sa Derek: “Maren gjorde det bra. Jeg giftet meg bare inn i det.”
Folk lo.
Så sa onkelen hans: “Den smarteste avtalen du noen gang har gjort.”
Derek hevet ølen.
“Ikke sikker på det. Jeg vurderer kanskje å revurdere ekteskapsdelen.”
Mer latter.
Jeg smilte fordi jeg ikke visste hva annet jeg skulle gjøre.
Senere, mens jeg vasket serveringsfatene, spurte jeg hvorfor han hadde sagt det.
“Trodde du virkelig at det var morsomt?”
“Det var åpenbart en spøk.”
“Det gjorde meg flau.”
“Så nå må jeg avklare vitser med deg?”
“Nei. Jeg vil bare ikke at ekteskapet vårt skal gjøres til en spøk.”
Han kysset pannen min.
“Du er for alvorlig.”
Det var nummer én.
Nummer to kom åtte måneder senere på en nabolagsgrilling.
En kvinne spurte hvordan Derek klarte å bo med noen som reiste like mye som jeg gjorde.
Før jeg rakk å svare, sa Derek: “Jeg visste ikke hva jeg sa ja til.”
Noen lo.
Derek la til: “Hvis jeg hadde visst det, hadde Paige kanskje fått en ring.”
Det sank i magen min.
Den kvelden ba jeg ham aldri sammenligne meg med henne igjen.
Han ba om unnskyldning.
Så forklarte han hvorfor det egentlig ikke var en unnskyldning.
“Du må forstå poenget jeg prøvde å få fram.”
“Hvilket poeng?”
“Paige var mer til stede.”
“Der er det igjen.”
“Jeg sier ikke at hun var bedre.”
“Du sammenlignet oss bokstavelig talt.”
“Du vrir på det.”
Til slutt ba jeg om unnskyldning for å ha «eskalert».
Det ble mønsteret.
Han skar.
Jeg blødde.
Så på en eller annen måte ba jeg om unnskyldning for at det kom blod på gulvet.
Og fordi jeg elsket ham, fortsatte jeg å tilpasse meg.
Jeg takket nei til to helgeprosjekter.
Jeg hadde familien hans på besøk oftere.
Jeg sluttet å nevne at moren hans kom uten å ringe på forhånd.
Hver innrømmelse kjøpte midlertidig fred.
