Nå skulle jeg ha på meg den dressen igjen.
Men denne gangen ville det ikke være noen ektemann som delte applausen.
Bare kvinnen som hadde fortjent den.
Rebecca hjalp meg å kle meg på med omhu.
Buksene var blitt sydd om for å få plass til benstøtten min, og jeg byttet høye hæler mot behagelige svarte ballerinasko.
Speilbildet mitt fikk meg til å fare sammen.
Jeg hadde gått ned i vekt.
Det var mørke ringer under øynene mine.
Håret mitt virket tynnere, og huden blek.
Et øyeblikk kjente jeg nesten ikke meg selv.
Så stilte Rebecca seg bak meg.
“Du ser ut som Mara.”
Jeg svelget.
“Hvilken Mara?”
“Hun som bygde et selskap fra absolutt ingenting.”
Jeg snudde meg mot henne.
“Og hvis jeg faller sammen i morgen?”
“Da vil jeg være rett der.”
Jeg klemte henne.
Det var det første øyeblikket siden ulykken hvor jeg følte noe som lignet trygghet.
Den kvelden ringte Owen fra Crestpoints hovedkvarter.
“Grant setter i gang et skikkelig show,” sa han.
“Hvor ille er det?”
“Han har bestilt en scene, en gigantisk firmalogo, en profesjonell fotograf og en direktesendt nettsending for investorene.”
Jeg ristet på hodet.
“Selvfølgelig har han det.”
“Han vil også ha en seremoniell signering til slutt.”
“Hvilken signering?”
“En resolusjon som gir ham permanent utøvende myndighet. Han er overbevist om at styret vil godkjenne den enstemmig.”
“Vil de det?”
“Nei. Styremedlemmene har mottatt Elenas varsel. De lar møtet fortsette slik at fakta kan legges fram formelt.”
Jeg lente meg tilbake.
“Aner han noe?”
“Ingenting.”
Owen senket stemmen.
“Han har gått rundt på kontoret ditt og øvd på takketalen.”
Jeg forestilte meg det.
Grant som sitter bak pulten min, snurrer i stolen min og innbiller seg at verden endelig anerkjenner hans storhet.
En mann som aldri hadde forstått forskjellen mellom å bli gitt myndighet og å gjøre seg fortjent til respekt.
“En ting til,” la Owen til.
“Moren hans kommer.”
“Selvfølgelig.”
“Og Brielle?”
“Han sier hun blir hjemme for å unngå pinlige spørsmål.”
Jeg så bort på Elena.
Hun gjennomgikk et annet dokument.
“Noe sier meg at Brielle har andre planer.”
En time senere bekreftet Detektiv Benton at etterforskerne overvåket et mulig forsøk på å flytte verdifull eiendom ut av delstaten.
Brielle hadde lagt planer om å forlate Chattanooga.
Hun forventet tilsynelatende at Grants finansielle overtakelse skulle lykkes og ville ha tilgang til penger før noen utfordret den.
Men hun visste ikke at de falske fakturaene hennes allerede var blitt bevis.
Hun visste heller ikke hvor mye etterforskerne hadde lært av Paige Donovan.
Hjemme hos meg den kvelden tok sikkerhetskameraene opp en siste feiring.
Grant sto under lysekronen med et champagneglass hevet.
Darlene klappet.
Brielle kysset ham på kinnet.
“I morgen,” kunngjorde Grant, “blir Crestpoint offisielt mitt.”
Darlene løftet glasset sitt.
“For min strålende sønn.”
Brielle smilte.
“Og for vårt vakre nye liv.”
Grant lo.
“Stakkars Mara skjønte aldri hva hun hadde.”
Jeg så på opptaket i stillhet.
Så lukket jeg laptopen.
Han hadde sagt at jeg aldri skjønte hva jeg hadde.
For en gangs skyld hadde han rett.
Jeg hadde ikke skjønt at jeg var gift med en mann som var i stand til å arrangere min død.
Jeg hadde ikke skjønt at jeg finansierte en hel familie som foraktet meg.
Og jeg hadde ikke skjønt hvor mange som ville forbli lojale når verden min falt sammen.
Men i morgen skulle Grant få lære hva han hadde undervurdert.
Klokken 8.15 neste morgen sjekket Naomi tilstanden min og ga meg klarsignal til å forlate sykehuset for en nøye overvåket opptreden.
Rebecca plasserte rullestolen min ved siden av heisen.
Elena sto ved siden av henne med de juridiske dokumentene.
Detektiv Benton hadde koordinert sikkerhetstiltakene med offiserene som var tildelt etterforskningen.
Telefonen min vibrerte.
Det var en melding fra Grant.
Stor dag i dag. Skulle ønske du kunne se det.
Jeg stirret på ordene.
Så skrev jeg et svar.
Jeg ville ikke gått glipp av det for alt i verden.
Jeg sendte det ikke.
Jeg la telefonen i håndvesken og smilte.
Heisdørene åpnet seg.
Og vi satte kursen mot Crestpoint-hovedkvarteret.
DEL 6
— KVINNEN SOM GIKK INN I SIN EGEN BEGRAVELSE
Grant var halvveis i talen da dørene åpnet seg.
«I dag,» kunngjorde han, «hedrer vi min elskede kone Mara Ellisons enestående ettermæle.»
Han sto bak en polert talerstol i mørkeblå dress og med et uttrykk av innøvd sorg.
Bak ham viste en gigantisk skjerm fotografiet mitt.
Under det sto ordene:
TIL ÆRE FOR MARA ELLISONS ETTERMÆLE.
Etthundreogåtti ansatte, investorer og inviterte gjester fylte auditoriet.
Flere fjernsynskameraer var rettet mot scenen.
Darlene satt i første rad med et perlehalsbånd jeg hadde gitt henne til jul.
Hun dupket øynene med et silkelommetørkle.
Grant fortsatte.
