Jeg så dem helle opp champagne mens de diskuterte å pusse opp soverommet mitt.

Brielle spurte om jeg noen gang ville komme hjem.

Grant svarte uten å nøle.

«Nei.»

«Er du sikker?»

«Legene forventer ingen bedring.»

Da sa Darlene: «Kanskje vi burde begynne å planlegge begravelsen.»

Brielle hellet hodet på skakke.

«Ville ikke det virke mistenkelig?»

«Ikke hvis Grant virker knust,» svarte Darlene.

De tre lo.

Jeg tok vare på opptaket.

Ikke fordi latteren deres beviste mord.

Men fordi jeg aldri ville glemme sannheten.

Jeg hadde en gang trodd at disse menneskene elsket meg.

De hadde elsket pengene mine.

To dager senere kom Elena med en mappe merket KONFIDENSIELL.

«Den finansielle etterforskningen fant noe alvorlig.»

Hun spredte dokumentene utover sengen min.

Grant hadde godkjent flere tvilsomme konsulentavtaler i løpet av de foregående atten månedene.

Til å begynne med var betalingene små.

Tjue tusen dollar.

Trettifem tusen.

Førtiåtte tusen.

Så økte de.

Mottakerne hadde forskjellige navn, men mange var knyttet sammen gjennom den samme registrerte agenten.

Brielles selskap var ett av dem.

«Hvor mye?» spurte jeg.

«Omtrent 1,4 millioner i tvilsomme betalinger så langt. Regnskapsførerne verifiserer hvilke beløp som ikke er godkjent.»

Munnen min ble tørr.

De pengene var ikke bare mine.

De representerte lønninger, kundeinnskudd, driftsreserver og forpliktelser overfor aksjonærene.

Grant hadde ikke bare forrådt sin kone.

Han hadde potensielt stjålet fra menneskene som stolte på oss.

Den kvelden fikk jeg nok en besøkende.

Ikke Grant.

Darlene.

Hun kom inn med en bukett blomster og en håndveske jeg kjente igjen umiddelbart.

Den var min.

Hun satte blomstene på et bord, sjekket gangen og gikk mot sengen min.

«Se på deg,» hvisket hun.

«Alle disse dyre klærne. All den fine utdannelsen. Og hva godt gjorde det?»

Hun tok på gifteringringen min.

Jeg motstod instinktet om å trekke meg unna.

«Grant fortjener dette selskapet. Han holdt ut med deg i elleve år.»

Så førte hun munnen ned ved øret mitt.

«Den eneste feilen han gjorde, var at han ikke fullførte jobben ordentlig.»

Det strammet seg i brystet.

Hun rettet seg opp og smilte.

«Likevel, det er vel fortsatt tid.»

Etter at hun hadde gått, stirret jeg i taket i flere minutter.

Så rakk jeg ut etter opptaksenheten som etterforsker Benton hadde godkjent at jeg brukte under mine egne samtaler.

Jeg sjekket filen.

Darlenes stemme hørtes tydelig.

Den eneste feilen han gjorde, var at han ikke fullførte jobben ordentlig.

Jeg videresendte den til Benton via den sikre kanalen hun hadde gitt meg.

Svaret hennes kom kort tid etter.

Vi må snakke. Det har skjedd en ny utvikling.

Et minutt senere ringte telefonen min.

«Mara,» sa Benton, «vi har identifisert oppbevaringsenheten der mannen din tok SUV-en.»

Jeg holdt pusten.

«Vi har fått en ransakingsordre.»

«Hva fant dere?»

Hun nølte.

«En kvittering, overvåkningsmateriale og bevis som kan knytte ham direkte til sabotasjen.»

Så ble stemmen hennes svært alvorlig.

«Og det er noe annet. Vi fant et dokument med navnet ditt på.»

«Hvilket dokument?»

«Et utkast til dødsattest.»

Jeg stirret på telefonen.

«Og noen hadde allerede fylt inn datoen.»

Det var datoen for ulykken min.

DEL 4

— KVINNEN SOM KOM FOR Å SE MEG DØ

I en lang stund kunne jeg ikke si noe.

En dødsattest.

Mannen min hadde utarbeidet papirer for et dødsfall som ikke hadde skjedd.

Etterforsker Benton forklarte at dokumentet var et uoffisielt utkast, ikke en ekte statsutstedt attest. Det så ut til å være en del av en større samling forfalskede dokumenter knyttet til dødsboet.

Noen hadde lagt inn personopplysningene mine, ulykkesdatoen og en antatt dødsårsak.

Dokumentet var aldri blitt arkivert.

Men selve eksistensen gjorde én ting forferdelig klar.

Grant hadde ikke bare håpet at jeg skulle dø.

Han hadde planlagt det.

«Hva med bremsebevisene?» spurte jeg.

«Den rettsmedisinske undersøkelsen støtter at det var gjort bevisst manipulering. Opptakene fra lageranlegget plasserer ham sammen med kjøretøyet ditt, og ransakingen ga ytterligere bevis som vi vurderer.»

«Da arresterer dere ham.»

«Vi forbereder saken sammen med statsadvokaten. Inntil da kommer han ikke i nærheten av deg uten din tillatelse.»

Jeg forstod forsiktigheten hennes.

Likevel føltes hver time Grant var på frifot som en ny time der han kunne ødelegge noe jeg elsket.

Elena kom neste morgen med nyheter som gjorde situasjonen enda mer presserende.

Grant hadde berammet en ekstraordinær generalforsamling til 15. oktober.

Han planla å kunngjøre seg selv som fast administrerende direktør og styreleder.

Han hadde også invitert lokale TV-stasjoner og næringslivsjournalister.

«Han gjør et selskapsinternt maktkupp om til et PR-arrangement,» sa Elena.

Jeg studerte invitasjonen på nettbrettet hennes.

Overskriften lød:

CRESTPOINT MOBILITY KUNNGJØR LEDERSKIFTE ETTER GRUNNLEGGERENS TRAGISKE ULYKKE.

Navnet mitt sto under den.

Ingen uttalelse fra meg.

Ingen godkjenning.

Ikke engang den høfligheten å anerkjenne at jeg fortsatt var i live.

«Hvor mange dager?» spurte jeg.

«Fire.»

Jeg så ned på det skadde beinet mitt.

«Jeg vil være der.»