“Vet du hva det morsomste er?”

Jeg kunne kjenne min egen parfyme på huden hennes.

“Grant fortalte meg at du aldri ville overleve den fjellveien.”

Hjertet mitt hamret.

“Han sa at han hadde sørget for at bremsene ikke ville holde.”

Jeg tvang meg selv til ikke å røre meg.

Brielle stoppet.

“Så ødela du alt ved å overleve.”

Hun tok opp håndvesken og gikk mot døren.

Men før hun gikk, snudde hun seg.

“Ikke bekymre deg, Mara. Den femtende oktober får Grant selskapet ditt. Etter det kan vi endelig slutte å late som om vi venter på et mirakel.”

Døren lukket seg.

Jeg åpnet øynene.

Detektiv Benton kom inn fra det tilstøtende samtalerommet.

Hun hadde lyttet til samtalen gjennom overvåkingsordningen som var godkjent for min beskyttelse.

Ansiktsuttrykket hennes var dystert.

“Vi tok det opp,” sa hun.

Jeg så på det knuste bryllupsbildet.

“Var det nok?”

“Det er viktig bevis. Vi begjærer en arrestordre, og vi forbereder å sikre selskapsdokumentene.”

Jeg så på kalenderen.

Den femtende oktober var tre dager unna.

For første gang skremte ikke datoen meg lenger.

For Grant forberedte seg på en kroning.

Og jeg forberedte meg på å komme.

DEL 5

— DAGEN FØR MIN EKTEMANNS KRONING

Om morgenen den fjortende oktober kysset Grant meg på pannen og sa at han skulle gjøre meg stolt.

Jeg lå i den samme sykehussengen hvor han hadde hvisket at selskapet mitt verdt femti millioner dollar tilhørte ham.

Han hadde på seg en kullgrå dress, en gullklokke jeg hadde kjøpt til ham, og et høytidelig uttrykk som var nøye innøvd for sykepleierne.

“Mara, i morgen er en svært viktig dag,” sa han.

Han trakk en stol bort til sengen.

“Jeg skulle ønske du kunne forstå hva som skjer.”

Jeg holdt på å smile.

Det fantes ikke noe i verden jeg forsto bedre.

Han tok hånden min.

“Styret trenger ledelse. Jeg skal tre frem. For din skyld.”

Fingrene hans strammet seg.

“Og når alt er ordnet, slipper vi å fortsette med dette.”

Jeg visste nøyaktig hva han mente.

Han fortsatte å snakke, tydelig godt fornøyd med lyden av sin egen stemme.

“Jeg snakket med en advokat om boet ditt. Det viser seg at det finnes måter å omgå noen av begrensningene du hadde innført.”

Han lente seg nær.

“Du sa alltid at jeg burde være mer ambisiøs.”

Han kysset knokene mine.

“Vel, kjære, vær forsiktig med hva du ønsker deg.”

Da han endelig gikk, åpnet jeg øynene og stirret i taket.

Det var siste gang jeg ville la ham røre meg.

Senere samme morgen kom Elena med to representanter fra påtalemyndigheten.

De forklarte at etterforskningen var kommet betydelig videre.

Politiet hadde sikret opptakene fra lagerlokalet, samlet tekniske bevis fra kjøretøyet, intervjuet vitner og skaffet økonomiske dokumenter gjennom lovlige prosedyrer.

Etterforskerne hadde også sykehusopptakene.

De forberedte seg på å kreve tiltale for forsøk på drap, sammensvergelse, bedrageri og dokumentfalsk.

Men selskapssituasjonen krevde en annen løsning.

Grant var fortsatt berammet til å tale til aksjonærene.

Advokatene hans hadde sendt ut dokumenter som hevdet at min medisinske tilstand berettiget at jeg ble permanent erstattet.

Og et foreslått vedtak ville gi ham ekstraordinær fullmakt over Crestpoints finanser.

“Kan han faktisk få det til?” spurte jeg.

Elena ristet på hodet.

“Ikke lovlig. Du er ved dine fulle åndsevner, den medisinske påstanden er falsk, og dine kontrollerende stemmeaksjer fortsatt ligger i trusten din. Vi har dokumentene som trengs for å fastslå det.”

“Hvorfor har vi da ikke stoppet møtet?”

“Fordi samlingen gir oss en mulighet til å korrigere opplysningene overfor dem han har villedet. Vi kan også sikre transaksjonsbevisene. Men vi kommer ikke til å la ham flytte penger eller oppnå gyldig fullmakt.”

Hun forklarte at Crestpoints banker hadde mottatt passende svindelvarsler, og at selskapet hadde sikret sine mest sensitive finanssystemer.

De uavhengige styremedlemmene var blitt informert via advokat.

Kritiske kontoer var beskyttet.

Ingen lovlig ansatt trengte å miste nok en lønnsslipp fordi Grant ville leke milliardær.

“Han kommer til å se ut som en idiot,” sa jeg.

Elena betraktet meg.

“Han kommer til å møte konsekvensene av det han gjorde. Det er viktigere.”

Hun hadde rett.

Likevel kunne jeg ikke benekte at jeg ville at han skulle se meg.

Jeg ville se det nøyaktige øyeblikket han innså at kvinnen han hadde prøvd å begrave, var på vei tilbake for å ta livet sitt tilbake.

Den ettermiddagen ankom Rebecca bærende på en klespose.

“Jeg tok med det du ba om.”

Inni lå en skreddersydd hvit buksedress.

Det var samme dressen som jeg hadde hatt på meg da Crestpoint signerte sin første store nasjonale kontrakt.

Jeg husket at jeg sto foran de ansatte den dagen, livredd for å svikte dem.

Grant hadde kommet midt i feiringen.

Han tok bilder ved siden av investorene og fortalte alle hvor stolt han var av det vi hadde fått til.