— Nei, Don Evaristo, avbrøt Mateo rolig. Han tok et skritt frem og stilte seg foran Valeria. — Du eier ingenting her. Skjøtet på Buena Vista er registrert hos dommeren i Santa Clara og betalt med hver eneste dråpe svette jeg har støtt ut de siste fem årene. Dette landet er fritt. Og min kone er fri.
— Din kone?! skrek Adrián Salcedo. — Dette ekteskapet har ingen verdi uten hennes fars velsignelse!
— Guds velsignelse og vår egen kjærlighet er mer enn nok, svarte Mateo kaldt. — Og nå ber jeg dere om å forlate min eiendom. Hvis dere tar et skritt til over denne porten, vil jeg behandle dere som inntrengere.
Don Evaristos menn skottet nervøst på Mateo og øksen han holdt i hånden. De så også naboene fra Santa Clara som begynte å samle seg ved veien for å se hva som foregikk – bønder som kjente Mateo og respekterte ham som en av sine egne.
Don Evaristo innså at hans makt stoppet ved grensen til Santa Clara. Han så på datteren sin for siste gang – på den stolte holdningen hennes, på de sunne fargene i kinnene hennes, og på måten hun holdt fast i Mateos hånd på.
Han skjønte at han hadde tapt henne for alltid.
— Du kommer til å angre, Valeria, hvisket Don Ernesto bittert før han snudde seg mot vognen.
— Jeg har bare angret på én ting i mitt liv, fatter, svarte Valeria lavt da døren til hestevognen lukkets. — Og det var at jeg ikke dro herfra før.
KAPITTEL 5: Fruktene av Buena Vista
Årene gikk over dalen Santa Clara, og tiden lekte sårene som fortiden hadde etterlatt.
Gården Buena Vista vokste sakte, men sikkert. Mateo og Valeria utvidet huset med en stor veranda som så ut over kornåkrene. De bygde et nytt meieri, og frukttreet som Mateo hadde plantet den første uken Valeria kom, bar nå tunge, søte frukter hver sommer.
En ettermiddag, tre år etter oppgjøret ved porten, kom en liten hesteskyss kjørende opp bakken.
Ut steg Doña Rosario, Valerias mor, og lillesøsteren Isabel. De bar beskjedne klær og så seg nervøst rundt. Don Evaristo var gått bort året før, rammet av slag og tynget av ensomhet etter at forretningene i San Miguel begynte å feile.
Valeria sto på verandaen med sin to år gamle sønn, Tomas, på armen. Da hun så sin mor og søster, stivnet hun et øyeblikk.
Doña Rosario gikk langsomt opp trappen med tårer i øynene. — Valeria… hvisket den eldre kvinnen. — Jeg… jeg vet at jeg ikke har noen rett til å være her. Jeg var stille da faren din straffet deg. Jeg beskyttet deg ikke. Men jeg kunne ikke dø uten å be deg om tilgivelse.
Valeria så på sin mor. Smerten fra de fire årene i mørket var der ennå som et arret minne, men lykken hun hadde bygd med Mateo var langt større enn noen bitterhet.
Hun satte lille Tomas ned på gulvet, gikk frem og slo armene sine rundt sin mor.
— Det er tilgitt, mamma, sa Valeria mildt. — Kom inn. Her har alle et bord.
Mateo kom ut fra låven, smilte varmt til svigermoren og svigerinnen, og bød dem velkommen inn i huset.
Den kvelden satt de alle rundt det store trebordet på Buena Vista. Solen gikk ned bak åsen Nopales og farget dalen i et gylne lys. Valeria så ut over markene sine, på mannen hun elsket, og på familien som endelig var hel igjen.
Hun tok opp det gamle papiret fra lommen sin – det lille brevet som Mateo hadde lagt igjen blant tortillaene for så mange år siden. Hun brettet det ut for siste gang, så på de velkjente ordene, og la det forsiktig inn i peisen der flammene slukte det.
Hun trengte ikke brevet lenger. For drømmen var ikke lenger skrevet på papir; den levde rundt henne i hvert eneste pust av vind over Buena Vista.
