Etter at familien nektet å akseptere, førte skjebnen henne til den eneste mannen som noen gang hadde elsket henne. Veien Valeria har valgt. Lyden a

Inne i det lille huset på Buena Vista var alt enkelt, men fylt med en varme som Valeria aldri hadde kjent i sin fars storslåtte herskapshus.

Mateo skjenket henne et glass friskt vann fra brønnen, hentet et rent tørkle for å tørke støvet fra ansiktet hennes, og satte seg på kne foran stolen hennes for å ta av henne de slitte skoene. Da han så blemmene på føttene hennes, ble øynene hans blanke av raseri og smerte.

— Hva har de gjort med deg, Valeria? hvisket han og berørte varsomt hendene hennes, som var merket av hardt arbeid. — Hvorfor har de behandlet deg slik?

Valeria fortalte alt. Hun fortalte hvordan faren hadde slettet henne fra familien, hvordan hun var blitt forvandlet til en tjenestepike i sitt eget hjem, og hvordan søsteren og moren hadde snudd ryggen til henne.

Mateo lyttet i taushet. Knyttnevene hans ble hvite der han holdt i trestolen, men da hun var ferdig, tok han hendene hennes og løftet dem mot leppene sine.

— Don Evaristo trodde at land gjør en mann til et menneske, sa Mateo lavt og bestemt. — Men han forsto aldri at dette landet… denne gården… jeg bygde ikke dette for å bevise noe for ham. Jeg bygde det natt og dag fordi jeg ba til Gud hver kveld om at du en dag skulle gå gjennom den porten. Alt jeg eier her, Valeria, er ditt. Du skal aldri mer vaske et gulv i skam. Du skal aldri mer tie fordi noen ber deg om det.

De neste ukene ble begynnelsen på et nytt kapittel.

Valeria lærte å kjenne freden på Buena Vista. For første gang i sitt liv våknet hun ikke til ordre eller kulde, men til duften av ferskt brød som Mateo hadde bakt før han gikk ut på markene, og lyden av fugler i eiketrærne. Hun hjalp til med regnskapet for gården, stell av grønnsakshagen og salg av melk til nabolandsbyen Santa Clara.

Folk i Santa Clara lærte raskt å respektere den nye kvinnen på Buena Vista. Valeria bar ikke lenger preg av å være en forstøtt datter; hun var stolt, verdig og elsket.

Etter tre måneder giftet de seg i den lille stein kirken i Santa Clara. Det var ingen storslåtte luksusmiddager eller hundrevis av gjester slik Don Evaristo hadde planlagt med Adrián Salcedo. Det var bare Mateo, Valeria, og de få naboene som var blitt deres venner. Men da Mateo satte en enkel sølvring på fingeren hennes, visste Valeria at hun var rikere enn noen kvinne i San Miguel del Mezquite.

KAPITTEL 4: Skyggen fra fortiden

Etter åtte måneder kom stormen fra fortiden rullende inn over Santa Clara.

En ettermiddag rullet en staselig, svart hestevogn opp foran porten til Buena Vista. Ut steg Don Evaristo Salcedo, ledsaget av to av sine væpnede menn og den unge forretningsmannen Adrián Salcedo.

Don Evaristo så rynkende på det lille leirsteinhuset og markene rundt. Skuldrene hans var krumme av alder, men blikket hans bar fortsatt den samme arrogansen som alltid.

Valeria sto ute i hagen og vannet urtene da hun hørte vognen. Hun stivnet et øyeblikk, men i stedet for å rømme inn i huset, stilte hun seg ved treporten og så direkte på sin far.

Mateo kom gående fra låven med en øks i hånden. Han stanset ved siden av Valeria, la en trygg hånd på ryggen hennes, og så rolig på mennene.

— Valeria, sa Don Evaristo med sin kalde, dominante stemme. — Du har ført skam over mitt navn. Du rømte som en tyv om natten for å leve i denne jordhytta med en tidligere arbeider.

Adrián Salcedo tok et skritt frem, og så hånlig på Mateo. — Er det dette du byttet meg ut med, Valeria? En stakkars småbonde med fem kuer? Faren din har tilbudt meg å ta deg tilbake dersom du ber om tilgivelse og gjør opp for skandalen du skapte i Tepatitlán.

Valeria så på Adrián, så på sin far. Hun maktet ikke engang å føle raseri lenger. Hun følte bare medlidenhet med disse mennene som trodde at verden dreide seg om titler og gull.

— Skam, fatter? sa Valeria. Stemmen hennes var klar og bar over tunet uten å skjelve. — Den eneste skammen som noen gang har vært i familien vår, var den dagen du forstøtte din egen datter fordi hun nektet å bli solgt som et stykke kveg. I fire år lot du meg spise rester og skure gulvene dine i stillhet. Du slettet meg fra ditt hus. Du har ingen datter i San Miguel lenger.

Don Evaristo rødmet av raseri. — Du er min datter! Alt du har, tilhører mitt navn! Jeg kan få denne jorden beslaglagt dersom jeg vil!