KAPITTEL 1: Veien mot Santa Clara
Mørket før daggry var iskaldt over San Miguel del Mezquite. Vinden som feide ned fra fjellene i Jalisco, bar med seg duften av våt jord, tørre agaver og vill timian.
Valeria klemte det lille sjalet sitt tettere rundt skuldrene. I hånden bar hun en liten tøypose som bare inneholdt tre ting: et par ekstra sokker, det firefoldede papiret fra Mateo som var blitt slitt i brettene etter fire års uendelig lesing, og et lite sølvkors som hennes avdøde bestemor en gang hadde gitt henne.
Føttene hennes, som i fire år bare hadde tråkket på de kalde flisene i farens bakrom der hun vasket klær og lagde mat for familien som hadde forstøtt henne, kjente nå den ujevne grusveien. Hvert skritt hun tok bort fra Don Evaristos staselige gods, var som et skritt tilbake til livet.
Hun tenkte på farens kalde stemme den dagen Mateo dro: «En mann uten land kan ikke være medlem av min familie.» Hun tenkte på hvordan hedersplassen hennes ved spisebordet var blitt tatt fra henne, hvordan hender som var ment å bære brudeskjørt var blitt ødelagt av lut og såpe, og hvordan søsteren Isabel og moren Rosario hadde lært seg å se gjennom henne som om hun var laget av glass.
Men denne morgenen var ikke Valeria et offer lenger. Hun var en kvinne som gikk mot sin egen skjebne.
Solen begynte langsomt å stige bak åsene og farget himmelen i nyanser av brent oransje og dyp lilla. Valeria fulgte veibeskrivelsen som kusine Teresa ubevisst hadde gitt over kaffekoppen: veien mot nord, over den uttørkede bekken, og opp den bratte åsen Nopales.
Timer gikk. Støvet fra veien festet seg til kjolen hennes, og blemmer begynte å brenne under skoene. Men Valeria stanset ikke. Hver gang knærne hennes skalv av utmattelse, la hun hånden over brystet der brevet fra Mateo lå.
«Når jeg kan, kommer jeg tilbake. Hvis du kan vente, vent på meg.»
Hun hadde ventet i fire år i et levende helvete. Hun kunne gå noen kilometer til.
KAPITTEL 2: Det første huset etter svingen
Da klokken nærmet seg tre på ettermiddagen, nådde Valeria toppen av åsen Nopales. Nedenfor henne strakte dalen Santa Clara seg ut – et grønt, frodig teppe av kornåkre, små beitemarker og klyngevis med eiketrær.
Der, akkurat som Teresa hadde sagt, etter den store svingen i veien, lå en liten gård.
Den var ikke storslått som Don Evaristos gods. Huset var beskjedent, bygd av soltørket leirstein med et enkelt rødlig telttak. Men rundt huset var alt velstelt. Gjerdet var helt, vannbrønnen var nyrenovert, og på markene gresset fem kuer fredelig. Et lite treskilt ved porten var gravert med navnet: Buena Vista.
Valerias hjerte slo så hardt i brystet at hun nesten mistet pusten. Hendene hennes skjelvde da hun åpnet den vesle treporten.
Ute på tunet sto en mann med ryggen til.
Han var kledd i en enkel bomullsskjorte med oppbrettede ermer, mørke jeans og en slitt hatt. Han løftet en tung treplanke opp på en vogn. Ryggen hans var bredere enn før, hendene grovere, og bevegelser hans bar preg av år med uavbrutt, hardt arbeid.
— Mateo… hvisket Valeria.
Røsten hennes var så lav at den nesten ble slukt av vinden. Men mannen stivnet midt i bevegelsen. Det var som om navnet hans, uttalt med akkurat den stemmen, var noe kroppen hans husket dypere enn alle årene som var gått.
Han slapp treplanken, som falt mot bakken med et dødt dunk, og snudde seg sakte rundt.
Da blikket hans møtte Valerias, forsvant verden rundt dem.
Mateo sto helt stille. Ansiktet hans var blitt mer markert av solen og tiårets prøvelser, men øynene – de varme, ærlige øynene som en gang så på henne bak låven i San Miguel – var eksakt de samme.
— Valeria? hvisket han. Han våget nesten ikke å puste, som om han var redd for at hun bare var et syn skapt av varme og lengsel. — Er det… er det virkelig deg?
Valeria tok et skritt frem, og så brast stemmen hennes. Tårene som hun hadde holdt inne i fire lange år mens hun skurte farens gulv, strømmet uhemmet nedover kinnene.
— Du ba meg vente, Mateo, sa hun mellom tårene. — Og jeg ventet.
Mateo krysset tunet i tre lange skritt. Han nølte ikke et sekund. Han slo armene sine rundt henne, løftet henne nesten opp fra bakken og klemte henne inntil seg med en slik kraft at Valeria kjente varmen fra hjertet hans tvers gjennom skjorten.
Ingen av dem sa noe mer på lenge. Det var bare lyden av vinden i trærne, pusten deres som blandet seg, og to sjelers gjenforening etter fire års mørke.
