Etter at familien nektet å akseptere, førte skjebnen henne til den eneste mannen som noen gang hadde elsket henne. Veien Valeria har valgt. Lyden av Valerias bare føtter som ekkoet over den kalde hagen var det første hun hørte den morgenen. Klokken er fire på ettermiddagen, og himmelen over San Miguel del Mezquite-området er fortsatt svart, full av blinkende stjerner. Hanene har ennå ikke begynt å synge. Det store huset sov allerede, en stillhet så dyp at ingen våget å puste for mye. Valeria ble lovet bort til Adrián Salcedo, sønn av en velstående kjøpmann fra Tepatitlán. Når Don Evaristo får nyheten, spør han ikke Mateo om han har det bra. Han spurte hvor høy prisen hans var. “En mann uten land kan ikke være medlem av min familie,” sa han.
Valeria ble lovet bort til Adrián Salcedo, sønn av en velstående kjøpmann fra Tepatitlán. Don Evaristo tilkalte Mateos arbeider og advarte ham om at hvis den unge mannen ikke forsvant innen 15 dager, ville det få konsekvenser. Mateo dro. Før han går, legger han igjen et firefoldet papir, gjemt blant tortillaene kokken ga Valeria. “Jeg ga opp alt. Jeg skal jobbe til jeg har mitt eget sted. Når jeg kan, kommer jeg tilbake. Hvis du kan vente, vent på meg. Hvis ikke, forstår jeg. Mateo.” Valeria la igjen en i en skuff. Fire år senere er hun fortsatt der. I en alder av tjueto nektet Valeria å gifte seg med en mann hun ikke elsket. Don Evaristo slo henne ikke. Han gjør det verre. Han sletter henne fra eksistensen. Hun sluttet å snakke direkte til henne.
Hvis hun trengte noe, ville hun sende en melding til Isabel. De tok hovedsoverommet sitt og sendte henne til bakrommet, hvor hun vasket tunge klær, moppet gulv, lagde mat, tok seg av gjestene og spiste middag. Moren så på henne med røde øyne, men hun var stille. Isabel, den yngste, forsto ingenting, men hun lærte seg også å holde avstand. Fire år gikk slik. Inntil en ettermiddag, da Teresa, en fjern kusine av Doña Rosario, ankommer. Mens Valeria serverte kaffe, sa Teresa, uten særlig bekymring, at hun så en mann ved navn Mateo Hernández i byen Santa Clara. Hun sa at han bodde på en liten gård kalt Buena Vista, arvet fra onkelen sin, og at han var singel. Valeria turte ikke å helle en dråpe kaffe. “Herregud, hvor er den gården?” spurte hun mykt.
Teresa ga sine veibeskrivelser: veien nordover, gjennom en bekk, klatret opp høyden Nopales, det første huset etter den store svingen. Den natten sov ikke Valeria. Syv uker senere dro hun hjemmefra før daggry. Les hele historien under lenken i kommentarfeltet 👇
