Avery hadde brukt år på å navigere rom fulle av mektige menn. Hun visste forskjellen på noen som hadde en dårlig morgen og noen som valgte å ydmyke en annen. Trevor hadde tatt det valget gjentatte ganger. Men hun visste også at hun ikke kunne la sinne komme i veien for anskaffelsen. Hvis konfidensiell informasjon hadde blitt avslørt, måtte hun vite nøyaktig hva som var sagt og hvem som hadde hørt det. Trevor svarte på samtalen sin. “Beklager det. En kvinne laget en scene.” Han kastet et blikk mot Avery. “Uansett, som jeg sa, Harborlights verditak kommer til å være nøkkelen. Jeg har allerede kartlagt scenarioet.” Avery så opp. Det var ikke lenger bare et spørsmål om personlig oppførsel. Han diskuterte informasjon om begrensede avtaler om kollektivtransport. “Mr. Sloan,” sa hun.

Trevor sluttet å snakke. Han snudde seg sakte. “Hvordan vet du navnet mitt?” “Telefonsamtalen din har ikke akkurat vært privat.” Han trakk på skuldrene med en avvisende stemme. “Hva vil du nå?” “Er du autorisert til å diskutere Prosjekt Harborlight offentlig?” Kjeven hans strammet seg. “Det er ikke din sak.” “Firmaets konfidensialitet sier noe annet.” Trevor lo. “Frue, jeg jobber med fusjoner og oppkjøp. Jeg tror jeg forstår min egen jobb.” “Da vet du forskjellen på et internt vurderingsscenario og informasjon du kan diskutere på et tog.” Han sluttet å smile. Marisol kastet et blikk på Avery. Lauren senket telefonen litt og lyttet. Trevor stirret på kvinnen i den revne kjolen. “Hvem skal du forestille?” Avery ble sittende. “Noen som forstår hvorfor konfidensialitet er viktig.” Han så ned på klokken som viste seg under ermet hennes.

Det var en spesiallaget Patek Philippe med mørkeblå urskive og et lite kompassemblem i seks-posisjonen. Emblemet så kjent ut. Trevor hadde sett det i Northbridge-partnerskapsbriefingen. Hver av firmaets seniorpartnere hadde mottatt en spesialbestilt versjon av den klokken. Men dette kunne vel ikke være en av dem. Ikke kvinnen med den revne kjolen. Ikke den gravide passasjeren han nettopp hadde ydmyket. Han ristet på hodet. “Fin klokke. Det betyr ikke at du vet noe om selskapet mitt.” Avery så på ham lenge. “Du trenger ikke å vite navnet mitt for å behandle meg anstendig.” Trevors munn krøllet seg til et smil. “Tro meg, kjære, jeg trenger ikke råd fra deg.” Han snudde seg mot togdørene.

Ved neste stasjon kom Lauren nærmere. “Frue, jeg har virkelig hele greia på video. Hvis du vil anmelde ham,

gir jeg det til deg.” Avery så på Laurens telefon. Opptaket viste Trevor som bevisst løftet kjolekanten hennes bort fra stresskofferten og klippet den. Det viste også at han dro i veskestroppen hennes og sendte mappen i gulvet. Kameraets tid og kunngjøringen fra t-banestasjonen var hørbare. Avery ba Lauren bevare den originale filen og tidsstempelet på telefonen sin. Så vendte hun seg mot Marisol. “Vil du være villig til å gi en uttalelse om hva du så?” Marisol nølte ikke. “Absolutt.” Avery ba dem sende kontaktinformasjonen sin til arbeidsadressen hennes etter at hun hadde levert den. Trevor overhørte samtalen. “Å, kom igjen. Tror du virkelig at du kan ødelegge noens karriere på grunn av en kjole?” Avery så på ham. “Nei.” Hun stoppet opp. “Folk er ansvarlige for sine egne avgjørelser.

” Noe i tonen hennes fikk ham til å slutte å snakke. Toget ristet mot Financial District. Averys telefon vibrerte. En melding fra Sabrina dukket opp. Forhandlingsteamet er samlet. Sikkerheten venter på deg i tårnet. Avery skrev et kort svar. Jeg ankommer Wall Street. La HR og compliance bli med oss. Trevor Sloan skal ikke få tilgang til Harborlight-møtet. Hun sendte meldingen. Så åpnet hun den konfidensielle mappen akkurat nok til å bekrefte navnet øverst i presentasjonsplanen. Trevor Sloan, visepresident. Han skulle rapportere direkte til henne på under tjue minutter. Hun lukket mappen. Hun kunne ha ventet til hun kom til kontoret. Hun kunne ha kalt ham inn i et privat møterom og stille dokumentert hendelsen. Det ville vært enklere. Men hun tenkte på passasjerene som hadde sett bort. Om at Lauren gikk frem med telefonen sin. Om Marisol som knelte på et skittent t-banegulv etter en nattevakt for å hjelpe en fremmed med å samle dokumenter. Og om Trevor, som fortsatt snakket som om det å ydmyke en gravid kvinne ikke var annet enn en ulempe. Avery tok sin beslutning. Han ville ikke gå inn i forhandlingene hennes med den myndigheten han nettopp hadde misbrukt offentlig.