“Hør, jeg er ikke bekymret for møtet.” Trevor Sloan lente seg tilbake i setet, en polert sko hvilte ved siden av skinnkofferten hans. “Jeg skal presentere direkte for Avery Whitlock i dag. Den berømte mystiske partneren.” Han lo. “Folk oppfører seg som om hun er en slags Wall Street-legende. Hun er bare en annen leder som trenger tallene mine.” Trevor var visepresident i Northbridges investeringsbankavdeling. Han hadde blitt overført til Averys team tolv dager tidligere etter å ha jobbet i en annen avdeling. De hadde utvekslet e-poster og deltatt på en konferansesamtale kun med lyd, men møttes aldri personlig. Trevor hadde sett hennes bedriftsbilde. Det han ikke hadde sett, var Avery med solbriller, medisinsk maske og en løs mammajakke mens han sto på en overfylt t-bane. Han fortsatte å snakke.
“Når hun ser hva jeg har satt sammen for Harborlight, skal jeg lede hele teamet.” Averys øyne smalnet litt bak solbrillene. Harborlight. Han hadde nettopp sagt det konfidensielle anskaffelseskodenavnet høyt i en t-banevogn full av fremmede. Hun flyttet seg litt nærmere. Trevor stakk hånden i frakkelommen, tok ut et kompakt par sammenleggbare sakser og festet en løs skreddertråd fra jakkemansjetten. Så vendte han tilbake til samtalen. Avery la merke til saksen. Hun la også merke til den lyse skjermen på telefonen hans, hvor en intern Northbridge-presentasjon var synlig mens han snakket. Hun sjekket de resterende stoppene. Ryggen hennes begynte å verke. Endelig henvendte hun seg til ham. “Unnskyld meg. Kan du gi meg setet ditt et par stopp? Jeg er syv måneder gravid.” Trevor så opp. Blikket hans vandret fra joggeskoene hennes til den enkle frakken.
Han så ikke på magen hennes mer enn et sekund. “Det er et helt tog fullt av folk.” “Jeg vet. Jeg har bare litt problemer med å stå.” “Da burde du kanskje ikke reise i rushtiden.” Flere passasjerer hørte ham. Ingen sa noe. Avery strammet grepet rundt den vertikale stangen. “Jeg bare spør.” “Og jeg sier deg at det å være gravid ikke gjør deg viktigere enn alle andre.” Han vendte tilbake til telefonen sin. Avery så mot en sittende passasjer i nærheten, men mannen senket straks blikket. Så rykket toget. Avery flyttet vekten for å unngå å falle. Vesken hennes strøk borti Trevors stresskoffert. Han spratt opp. “Pass deg!” “Beklager. Toget beveget seg.” “Har du noen anelse om hvor mye denne saken koster?” Avery så på etuiet, som ikke var skadet.
“Stresskofferten din er fin.” Trevors ansikt ble hardt. “Ikke fortell meg hva som er greit.” Han trådte inn i det trange rommet foran henne. Den løse kanten på Averys kjole strøk mot siden av stresskofferten hans da hun prøvde å komme seg unna. Trevor så ned. Så stakk han hånden i lommen igjen. “Få den billige tingen vekk fra tingene mine.” Før Avery rakk å bevege seg, fanget han en liten del av kjolen hennes mellom fingrene og klippet bevisst gjennom stoffet med den sammenbrettede saksen. Kuttet var under kneet, men det var dypt nok til å sende en rift oppover sidesømmen. Avery rykket tilbake. “Ikke rør meg!” Trevor trakk frem saksen. “Da slutter du å dra klærne dine over eiendommen min.” Han dro i håndstroppen hennes for å flytte den bort fra stresskofferten.
Stroppen gled av skulderen hennes. Hennes konfidensielle mappe falt til gulvet, og smellen åpnet seg med et smell. Flere sider spredt utover t-banevognen. Avery bøyde seg instinktivt for å hente dem. Smerten strammet seg over korsryggen. Hun stanset, den ene hånden støttet mot stangen, før hun sakte senket seg. Trevor lo lavt for seg selv. “Utrolig.”
