I flere sekunder beveget ingen seg. Avery knelte klønete ved siden av de spredte sidene, den revne kjolen trukket over det ene hovne kneet. Folkene nærmest henne så bort. En passasjer stirret på telefonen sin. En annen vendte seg mot t-banevinduet. Trevor sto fortsatt over stresskofferten sin. “Noen folk burde virkelig ikke få lov til å være på disse togene.” Avery samlet den første siden. PROSJEKT HARBORLIGHT. Hun snudde den umiddelbart med skjermen ned. Et annet laken hadde glidd under en passasjersko. Før hun rakk å rekke ut etter den, avbrøt en kvinnestemme. “Sir, du må trekke deg unna henne.” En kvinne i en falmet blå sykehusjakke presset seg gjennom den smale midtgangen. Hun het Marisol Vega. Hun var femtiseks år gammel og jobbet som kontorassistent på sykehusavdelingen. Hun hadde nettopp avsluttet en nattevakt.
Marisol satte seg på huk ved siden av Avery. “Ikke anstreng deg, kjære. Jeg har disse.” Hun begynte å samle papirene, og holdt de trykte sidene med forsiden ned. Avery så på henne. “Takk.” “Er du ok?” “Jeg tror det.” Marisol la merke til den revne kjolen. Uttrykket hennes endret seg. “Gjorde han det?” Avery nikket. Marisol snudde seg sakte mot Trevor. “Du klippet klærne til en gravid kvinne?” Trevor himlet med øynene. “Hold deg unna.” “Nei.” Ordet var stille, men bestemt. En annen kvinne trådte nærmere. Lauren Hart, en tjueni år gammel lærer i offentlig skole med et burgunderrødt skjerf, holdt telefonen i brysthøyde. “Jeg spilte det inn.” Trevors selvtillit flakket. “Hva?” “Jeg begynte å filme da du ropte til henne. Jeg har fått deg til å ta ut saksen.
” “Slå av den.” Lauren sto på sitt. “Du rører ikke telefonen min.” Trevor tok et skritt mot henne. Marisol beveget seg straks mellom dem. “Det er nok.” For første gang sto Trevor ansikt til ansikt med to kvinner som nektet å se bort. Avery tok imot dokumentene Marisol ga henne. Hun sjekket omslagsarket og la alle sidene tilbake i mappen sin. Så smalt hun den igjen. “Lauren, vær så snill å behold originalvideoen. Ikke rediger det eller legg det ut noe sted.” Lauren nølte. “Hvorfor?” “Fordi det kanskje må gjennomgås ordentlig.” Trevor lo skarpt. “Anmeldt av hvem? T-bane-motepolitiet?” Avery svarte ikke. Marisol tok frem en myk grå cardigan fra vesken sin. “Her. Knyt dette rundt livet. Det dekker over riften.” Avery aksepterte det. For første gang siden konfrontasjonen begynte, skalv stemmen hennes svakt.
“Takk. Virkelig.” Marisol tok på skulderen hennes. “Kom igjen. La oss få deg opp.” Sammen hjalp de to kvinnene henne opp. En eldre passasjer tilbød til slutt Avery et sete. Hun senket seg ned i den, holdt mappen tett inntil seg. Trevor så på med et irritert uttrykk. Han hadde fortsatt absolutt ingen anelse om hvem hun var.
