To dager tidligere hadde etterforskere for Vale Meridian Capital fullført en nødgjennomgang av Rourke Freights sikkerhet. De hadde oppdaget at Rourke hadde overført verdifulle eiendeler til tilknyttede selskaper mens han leverte regnskaper som representerte de samme eiendelene som tilgjengelig verdipapir. Etterforskningen hadde startet uker tidligere. Kontoutskrifter, registrerte eiendomsopplysninger, långiverdokumentasjon og tilgangslogger fra selskapets autoriserte økonomiske gjennomgang bekreftet avvikene. Adrians uautoriserte avsløring hadde gitt Rourke forhåndskunnskap om refinansieringsplanen. Nora hadde nektet et foreslått forlengelse. Hennes juridiske team hadde søkt om en hasterettskjennelse for å bevare eiendelene som var pantsatt mot den utestående gjelden og forhindre ytterligere overføringer. Da Flight 218 forlot New York, hadde retten gitt ordren. De relevante finansinstitusjonene var varslet. Rourke hadde ennå ikke blitt personlig informert. Nora hadde instruert sine advokater om å forberede en rettsovervåket prosess som skulle beskytte ansattes lønn før offentlig håndhevelse eskalerte krisen.
Hun ønsket ikke at hundrevis av uskyldige arbeidere skulle betale umiddelbart for arbeidsgiverens uærlighet. Nå kunne hun imidlertid ikke lenger ignorere hvordan Rourke oppførte seg når han trodde ingen kunne utfordre ham. Hun løftet satellitthåndsettet igjen. “Owen, koble meg til det juridiske teamet.” En annen stemme sluttet seg til. “Ms. Vale, dette er Camille Rowan, juridisk direktør for Vale Meridian Capital.” “Er bevaringsordren inngitt og oversendt?” “Ja. Retten signerte den i morges. De dekkede bankene og registrene har bekreftet mottak.» “Inkluderer det de personlige eiendelene han har lovet?” “Ja. Selskapets kontoer, pantsatte eiendomsinteresser, investeringsbeholdninger og fly er inkludert i bestillingen.” “Og lønnsordningen for ansatte?” “Kuratorens foreslåtte lønnsfinansiering er klar for rettens godkjenning. Vi kan fortsette uten å bruke disse midlene til kreditorutbetalinger.» Nora trakk pusten. “Da fortsetter vi med tjeneste og håndheving.
Ingen flere private utvidelser.” “Forstått.” Nora senket håndsettet. Rourke stirret på henne. “Hva handlet det der om?” Hun snudde seg mot ham. “Lånet ditt.” Han blunket. “Hvilket lån?” “Den som firmaet ditt ikke har betalt.” Stillheten bredte seg over den fremre hytta. fortsatte Nora. “Vale Meridian Capital er deres største sikrede kreditor. Jeg er dens administrerende direktør.” Rourkes ansikt ble tomt. “Du?” “Ja.” Han kastet et blikk mot cockpiten. “Og flyselskapet?” Nora smilte ikke. “Jeg eier personlig trettisju prosent av Meridian Atlantic Airways. Jeg er den største individuelle aksjonæren.» Marjorie grep tak i kanten av kjøkkendisken. Nora så på henne. “Det svarte Founder’s Access-kortet jeg pleide å gå ombord på? Den identifiserer meg i flyselskapets ledelsesprioritetssystem. Navnet mitt er også flagget i flyoperasjonsmanifestet.” Marjorie husket skjermen hun hadde ignorert før avreise.
Passasjernavnet. Prioritetsfeltet. Instruksjonene om å kontakte operasjoner dersom det ble bedt om assistanse. Hun hadde aldri åpnet passasjerprofilen. Alt hun hadde sett var en gravid kvinne i vanlige klær.
Rourke reiste seg plutselig. “Hør her, Nora. Dette har kommet ut av kontroll.” “Sett deg, Mr. Rourke.” “Jeg kjenner Adrian. Vi kan finne en løsning.” Noras hånd la seg over magen hennes. “Mannen min har allerede prøvd å ordne noe med deg. Bak ryggen min.” Rourke åpnet munnen. Ingenting kom ut. Nora snakket tydelig nok til at passasjerene i nærheten kunne høre det. “Retten har frosset kontoene og eiendelene som dekkes av låneavtalene dine. Du pantsatte selskapets eiendeler, investeringskontoer, kommersielle eiendommer og fly.” Rourke grep armlenet sitt. “Det er alt jeg eier.” “Du signerte garantiene.” “Over et sete?” “Nei, Mr. Rourke. Fordi dine økonomiske opplysninger var falske og du flyttet pantsatte eiendeler. Retten tok den avgjørelsen før denne flyvningen.” Blikket hans flakket mot Marjorie. “Du må gjøre noe.” Marjorie klarte ikke å se på ham. fortsatte Nora. “Og hva som skjedde på dette flyet, vil bevisene gå til myndighetene. Du kan heller ikke kjøpe deg ut av det.” Rourkes stemme brast. “Vær så snill. Jeg har ansatte. Familier er avhengige av det selskapet.” “Jeg vet,” sa Nora. “Derfor blir lønnsmidlene beskyttet gjennom retten.” Skuldrene hans sank. “Ville du virkelig gjort dette?” Nora kastet et blikk på kaffeflekken på hettegenseren hennes. Så på magen hennes. “Det har jeg allerede gjort.”
