I cockpiten hadde kaptein Drew Whitaker allerede mottatt en hastemelding fra Meridians flyoperasjonssenter. Den rapporterte om en mulig obstetrisk nødsituasjon, et bevisst passasjerangrep og at kabinpersonalet ikke klarte å eskalere situasjonen. Kapteinen kontaktet flyselskapets bakkemedisinske team via flyets godkjente kommunikasjonssystem. Han ba Marjorie bekrefte pasientens tilstand. Marjorie nølte. “Det har vært en mindre konflikt om kaffe.” Nora kunne høre kapteinens stemme over intertelefonen. “Er det en gravid passasjer som rapporterer magesmerter?” Marjorie svelget. “Ja, kaptein.” “Hvorfor ble da ikke dette rapportert umiddelbart?” Ingen svar. Whitaker ba Ruth om å gi en medisinsk vurdering via kabinens intertelefon. Ruth identifiserte seg, forklarte Noras svangerskapsalder, den direkte eksponeringen for varm væske, magespenningen og behovet for medisinsk vurdering. Det medisinske teamet på bakken anbefalte rask avledning for fødselsvurdering. Whitaker gjennomgikk uavhengig flyets posisjon, tilgjengelige flyplasser og drivstoff. Så snakket Nora gjennom intertelefonen. “Kaptein Whitaker, dette er Nora Vale. Jeg instruerer flyselskapet om å ordne en umiddelbar avledning. Barnets sikkerhet kommer først.” Kapteinen kjente igjen navnet fra den operative verifikasjonen. Men han visste også at den endelige avgjørelsen lå hos flybesetningen. “Frøken Vale, jeg forstår. Den medisinske situasjonen krever en avledning. Vi koordinerer nå med lufttrafikkontrollen.” Nora lukket øynene. “Takk, kaptein.” Minutter senere begynte flyet å svinge mot Bangor internasjonale lufthavn i Maine. Meldingen om hytta var rolig. “Mine damer og herrer, på grunn av en medisinsk situasjon om bord, vil vi omdirigere til Bangor. Vennligst bli sittende og følg mannskapets instruksjoner.” Rourke sluttet å le.
“Hva mener du med å avlede?” krevde han. Marjorie så blek ut. “Jeg tror det er en medisinsk situasjon.” “På grunn av henne?” Nora forble stille. Rourke lente seg over midtgangen. “Du må tulle. Du kan ikke snu en internasjonal flyvning på grunn av én bortskjemt passasjer.» Ruth løftet telefonen. “Du kastet varm kaffe på henne.” “Legg det bort.” “Nei.” Rourke kastet seg mot telefonen. Marjorie rakte ut etter Ruths håndledd. “Gi meg enheten. Vi må gjennomgå det opptaket.” Ruth trakk seg tilbake. “Ikke rør meg.” Nora så brått opp. “Marjorie, det opptaket er bevis. Du har ingen myndighet til å ta den.” Marjorie frøs. Rourke trakk seg tilbake. Den yngre tjeneren, som hadde vært vitne til konfrontasjonen, snakket endelig. “Jeg så ham helle det på henne, frue.” Marjorie vendte seg mot ham. “Det angår ikke deg.” “Det er det,” svarte han stille. “Jeg er en del av dette mannskapet.” Han førte hendelsen inn i flyets elektroniske kabinlogg, inkludert tid, setenumre og vitner. Ruth bevarte originalvideoen på telefonen sin, og laget deretter en andre beskyttet kopi gjennom flyselskapets tilgjengelige sikre tilkobling, og registrerte filens opprinnelige tidsstempel. Nora ba juniorassistenten om å fotografere koppen og det berørte seteområdet før rengjøring. Det gjorde han. For første gang ble hendelsen dokumentert i stedet for avvist.
Rourke sank ned i setet sitt. Selvtilliten hans hadde begynt å sprekke. Han så på Nora igjen. “Hvem er du, egentlig?” Nora møtte blikket hans. “Nora Vale.” Et øyeblikk virket navnet meningsløst for ham. Så endret ansiktet hans seg. “Vale?” Han rettet seg opp. “Vent. Adrian Vale?” Noras uttrykk ble hardt. “Han er mannen min. Vi skal skilles.” Rourke svelget. Adrian hadde fortalt ham at Nora var utslitt, emosjonell og i ferd med å trekke seg helt fra forretningene. Han hadde forsikret Rourke om at når Nora begynte i fødselspermisjon, ville investeringsfirmaet bli lettere å forhandle med. Det var derfor Adrian hadde delt de konfidensielle lånedokumentene. Rourke hadde trodd ham. Ironien var nesten uutholdelig. Han hadde brukt de siste førti minuttene på å fornærme kvinnen hvis selskap hadde det største sikrede lånet mot hans egen virksomhet. Og han hadde ingen anelse om hvor mye verre hans økonomiske situasjon hadde blitt.
