Ruth satte seg på kanten av setet. “Jeg er sykepleier. Kan jeg sjekke hvordan det går med deg?” Nora nikket. Ruth undersøkte den irriterte huden langs kinnet uten å ta på den unødvendig, og spurte deretter om svimmelhet, smerte, rier og babyens bevegelser. “Har du kjent på babyen nylig?” “Ja. Akkurat nå.” “Bra. Men vi trenger fortsatt en skikkelig medisinsk vurdering.” Ruth rakte henne en ren, kjølig, fuktig klut fra vannforsyningen og oppmuntret henne til å holde den forsiktig mot kinnet. Noras hender skalv. Hun hadde ikke følt seg så hjelpeløs på mange år. Ikke under aksjonærkonfliktene. Ikke da Adrian innrømmet affæren. Ikke engang da advokatene la frem de første bevisene på at ektemannen hadde forrådt henne både profesjonelt og personlig. Men her, fastspent inne i et fly over Atlanterhavskysten,
kunne hun ikke gå bort. Hun klarte ikke å gå ut for å få luft. Og mannen som hadde angrepet henne sto fortsatt over henne. Rourke lente seg mot skilleveggen. “Se på dette. Alt dette dramaet over litt kaffe.” Nora svarte ikke. Han fortsatte. “Kanskje kjøp et privatfly neste gang i stedet for å late som du hører hjemme her oppe.” Marjorie ga et tynt smil. “Sir, vennligst gå tilbake til plassen din.” Men hun ba ham ikke om å be om unnskyldning. Hun skrev ikke navnet hans i en hendelsesrapport. Og hun hadde fortsatt ikke bedt om medisinsk hjelp fra cockpiten. Nora sjekket klokken. Hun hadde bedt om hjelp i nesten ti minutter. Så gikk en dump stramming over magen hennes. Hun stoppet pusten et øyeblikk. Ruth la merke til det.
“Var det en rie?” “Jeg vet ikke.” “Har det skjedd før?” “Ikke i dag.” Ruth vendte seg mot Marjorie. “Varsle kapteinen. Nå.” Marjories øyne smalnet. “Jeg har allerede sagt at vi håndterer situasjonen.” Nora tok sin beslutning. “Ruth, vennligst behold opptaket. Ikke slett noe.” “Det skal jeg ikke.” Nora rakte inn i sin marinehåndbagasje. Og fjernet et slankt svart kommunikasjonshåndsett.
Enheten var ikke en vanlig mobiltelefon. Det var en sikret satellittkommunikasjonshåndsett utlevert til henne for direktørreiser, sertifisert for bruk gjennom flyselskapets installerte kommunikasjonssystem om bord. Den dedikerte forbindelsen kunne nå flyselskapets driftsledere mens flyet var i luften. Marjorie kastet et blikk på den. “Personlig satellittutstyr er ikke tillatt uten tillatelse.” “Dette utstyret er godkjent.” “Legg det bort.” Nora sjekket tilkoblingsindikatoren. Så valgte hun en kontakt. Owen Mercer. Administrerende direktør, Meridian Atlantic Airways.
Samtalen ble koblet opp. “Nora?” svarte en mannsstemme. “Er alt i orden?” “Nei.” Stemmen hennes forble kontrollert. “Jeg er på fly 218. En passasjer kastet med vilje varm kaffe på meg. Sjefspurseren nektet å varsle kapteinen, og jeg får stramme magen.” Det ble en pause. “Er du alene?” “En sykepleier hjelper meg.” “Har du blitt vurdert av en lege?” “Nei.” Owens tone endret seg. “Hold deg på linjen. Jeg kontakter flyoperasjoner og det medisinske responsteamet.” Marjorie tok et skritt nærmere. “Hvem snakker du egentlig med?” Nora senket håndsettet. “Flyselskapets administrerende direktør.” Rourke brast ut i latter. “Selvfølgelig er du det.” Marjorie ristet på hodet. “Frue, å utgi seg for selskapets tjenestemenn hjelper ikke situasjonen din.” Nora så på henne. “Jeg utgir meg ikke for å være noen.” Rourke pekte på klærne sine.
“Frue, se på deg selv. Forventer du at vi skal tro at du har flyselskapets administrerende direktør på hurtigvalg?” Nora sa ingenting. Hun satte telefonen tilbake til øret. “Owen, jeg trenger at kapteinen blir informert umiddelbart.” “Det skjer allerede.” Rourke sukket teatralsk. “Utrolig.” Så skjedde noe uventet. En klokke lød ved cockpitens kommunikasjonspanel nær fremre bysse. Marjories mannskapsnettbrett viste en varsling om hasteoperasjoner. Hun kastet et blikk på den. Uttrykket hennes endret seg. PRIORITET ÉN PASSASJER. IDENTITET BEKREFTET. Meldingen identifiserte Nora Vale i sete 2A. Den instruerte også kabinbesetningen om å rapportere direkte til kapteinen og bevare alle bevis på hendelsen. Marjorie stirret på skjermen. Så til Nora. Så tilbake på skjermen. “Det kan ikke stemme.” Nora holdt den kjølige kluten mot kinnet. “Vennligst ring kapteinen.” For første gang siden krangelen startet, adlød Marjorie.
