Diskusjonen hadde startet førti minutter etter avgang. Rourke nærmet seg Noras førsteklasses suite med en papirkopp i hånden. “Du er på min plass.” Nora kastet et blikk på boardingkortet sitt. “Sete 2A. Det er det billetten min sier.” “Jeg liker vinduet.” “Beklager, men dette er min tildelte plass.” Rourke stirret på den runde magen sin. “Da burde du ha planlagt bedre.” Nora studerte ham et øyeblikk. “Jeg planla. Jeg har bestilt setet.” En passasjer i nærheten så opp. Rourkes kjeve strammet seg. “Har du noen anelse om hvem jeg er?” “Nei,” sa Nora. “Og jeg foretrekker å holde det slik.” Svaret fikk en kort latter fra den andre siden av midtgangen. Rourke hørte det. Kinnene hans ble røde. Han vendte seg mot sjefsflyvertinnen, Marjorie Price, som nærmet seg med et øvet smil.
“Marjorie, forklar denne kvinnen at noen passasjerer har prioritet.” Marjorie, førtiseks, hadde på seg en skarp marineblå uniform med det blonde håret satt opp i en stram knute. Hun kjente igjen Rourke fra flyselskapets premium program for hyppige flyre. Hun hadde møtt ham ved navn da han gikk om bord. Hun hadde ikke giddet å se på Noras passasjerprofil. “Frue,” sa Marjorie, “kanskje vi kan gjøre litt tilpasning?” Nora holdt stemmen jevn. “Jeg er trettifem uker gravid. Jeg har spesifikt reservert denne plassen. Jeg flytter meg ikke.” “Det er bare et vindu.” “Da burde det ikke være noe problem for ham å sitte på sin egen plass.” Marjories smil forsvant. Rourke lente seg nærmere. “Du gjør dette vanskelig fordi du tror at det å være gravid gjør deg spesiell.” Nora kjente babyen bevege seg under ribbeina.
Hun la en beskyttende hånd over magen. “Jeg ber deg la meg være i fred.” Et øyeblikk virket Rourke klar til å gå sin vei. Så så han på de andre passasjerene som så på ham. Stoltheten hans tillot det ikke. Han vippet kaffekoppen. Væsken sprutet over Noras kinn, skulder og hettegenser. Den tømmende koppen traff kanten av setet hennes. Nora trakk seg unna og grep magen. Hytta ble stille.
“Er du gal?” spurte en kvinne på den andre siden av midtgangen. Kvinnen var Ruth Calder, en femtisju år gammel autorisert sykepleier på vei hjem fra en konferanse. Hun hadde begynt å filme krangelen da Rourke nektet å forlate Noras plass. Telefonen hennes fanget øyeblikket han tippet koppen. Ruth senket den straks og lente seg fremover. “Frue, er du skadet?” “Ansiktet mitt,
” hvisket Nora. “Og jeg må forsikre meg om at babyen min har det bra.” Marjorie stilte seg mellom dem. “Vennligst bli sittende. Du forstyrrer hytta.” Ruth stirret på henne. “Han kastet med vilje kaffe på en gravid kvinne.” “Jeg ordner det.” “Da får du henne medisinsk hjelp.” Marjorie kastet et blikk på det flekkete teppet. “Først må jeg dokumentere skadene.” Rourke smilte lurt. “Bra. Send henne rengjøringsregningen.” Nora tok et langsomt pust. Hun var redd, men visste at panikk ville gjøre det vanskeligere å vurdere hva som skjedde med kroppen hennes. Hun trykket på ringeknappen. “Vennligst ta med kaldt vann og medisinskrinet. Og jeg vil snakke med kapteinen.” Marjorie krysset armene. “Kapteinen er opptatt.” “Deretter kontakt cockpiten og rapporter et overfall og en mulig medisinsk nødsituasjon.” “Du skal ikke fortelle meg hvordan jeg skal gjøre jobben min.
” Nora så henne rett i øynene. “Da gjør det da, vær så snill.” Marjories ansikt strammet seg. “Det er nok.” Hun snudde seg mot en juniorassistent og ba ham hente håndklær. Ikke medisinskrinet. Nora så den unge tjeneren nøle før hun adlød. Det var da hun forsto at problemet ikke lenger var en arrogant passasjer. Personen som hadde ansvaret for å beskytte henne hadde valgt sin side.
