Den arrogante milliardærsjefen min dukket opp utenfor leiligheten min klokken 23.47 – full, knust og knapt i stand til å stå på beina. Så hvisket han tre ord jeg aldri hadde forestilt meg å høre fra den mektigste administrerende direktøren i New York: «Jeg trenger deg.»

Cameron lo – den varme, ekte latteren jeg hadde hørt i leiligheten min kvelden før, den som ikke tilhørte sjefen for Reed Global, men mannen som hadde risikert hele sitt imperium for å beskytte meg.

Han strakte ut hånden, tok tak i hånden min og trakk meg sakte opp fra stolen.

— Før det opp som en investering, Emma, — hvisket han mot leppene mine. — En langsiktig investering i noe som endelig er ekte.

Og idet armene hans lukket seg rundt meg på nytt, denne gangen i et lyst, varmt og uforbeholdent grep midt i det tomme kontoret, visste jeg at regnskapet vårt endelig gikk opp.