Advokatene så strengt på oss. En av dem tok et skritt frem og la en diger perm på mahognibordet.

— Mr. Reed, vi representerer styret og aksjonærene, inkludert hr. Whitmore. Vi har mottatt ugjendrivelige bevis på at det har foregått systematisk datatyveri og lekkasje av immaterielle rettigheter fra denne terminalen – nærmere bestemt fra stasjonen til frøken Carter. Vi krever umiddelbar suspensjon, ransaking av hennes private eiendeler og politianmeldelse for industrispionasje.

Vanessa betraktet meg med et blikk fylt av ren nytelse.

— Beklager, Emma, — sa hun falskt medfølende. — Men menn som Cameron er ikke skapt for å bli eid av småfolk fra Brooklyn. Du var bare et praktisk verktøy.

Jeg kjente pulsen hamret i tinningene, men jeg så ikke på henne. Jeg så på Cameron.

Han sto helt stille ved enden av bordet. Han så på mappen, på advokatene, og så på Vanessa.

Så slapp han ut et lite, kaldt latteranfall som fikk hele rommet til å stivne.

— Spionasje? — sa Cameron med den dype, autoritative stemmen som hadde skapt frykt i styrerom over hele verden. — Interessant påstand, frøken Whitmore. Spesielt med tanke på at de “lekke” filmopptakene og dokumentene dere viser til, aldri har forlatt den sikre serveren vår.

Advokaten rynket pannen.

— Det er løgn! Vi har loggføringen fra terminalen hennes!

— Nei, det har dere ikke, — sa Cameron rolig og tok opp en liten, sort minnepenn fra brystlommen på jakken sin. — Det dere har, er en kopi av en honningfelle som jeg personlig satte opp for tre måneder siden for å fange opp hvem i Whitmore-familien som prøvde å kjøpe opp aksjene våre på ulovlig vis.

Vanessa ble likblek i ansiktet. Smilet fordampede på et blunk.

— Hva… hva snakker du om?

Cameron snudde seg mot meg og nikket et kort, fast signal.

Jeg åpnet nettbrettet mitt og overførte et live-feed til den enorme 85-tommers skjermen bak styret. På et blunk blinket en fullstendig transkripsjon av samtaler, signerte overføringskvitteringer og lydopptak mellom Vanessa Whitmore og et konkurrerende shill-selskap i Sveits opp i høyoppløselig format.

— Dere trodde dere var så smarte, — fortsatte Cameron, mens han sakte gikk rundt bordet mot henne. — Dere trodde at ved å true meg med et falskt brudd og klandre assistenten min, kunne dere presse gjennom en overtakelse av selskapet mitt. Men dere glemte én ting.

Han stanset rett foran Vanessa, som nå skalv i den dyre drakten sin.

— Emma Carter er ikke bare assistenten min. Hun er den eneste personen i dette selskapet som har hatt full revisjonstillatelse og fullmakt til å godkjenne enhver transaksjon jeg foretar meg. Hver eneste fil dere tror hun har stjålet, har hun lastet ned på min direkte ordre som en del av en føderal etterforskning som Securities and Exchange Commission har kjørt i det stille siden i går kveld.

I det samme øyeblikket åpnet døren til konferanserommet seg med et tungt støt. To menn i mørke dresser fra føderale myndigheter kom rolig inn, med ID-kortene synlige i beltet.

— Frøken Whitmore? — sa den ene med nøytral røst. — Vi har noen spørsmål angående bedrageri og ulovlig aksjehandel i Whitmore Mechanical. Vil dere være så vennekjærlige å bli med oss?

Epilog: Det som betyr noe

Klokken var blitt ni om kvelden samme dag.

Hele stormen hadde lagt seg med en dødbringende effektivitet. Whitmore-familien var i full oppløsning, aksjekursene våre hadde skutt i været etter nyheten om at et potensielt fiendtlig oppkjøp var slått tilbake av et internt antikorrupsjonstiltak, og kontoret lå mørkt og stille i det gylne kveldslyset fra Manhattan.

Jeg satt ved skrivebordet mitt utenfor det store hjørnekontoret. Pysjamasen med kattemønster var byttet ut med en skarp, mørkeblå drakt, men brillene mine satt fremdeles på skjeve mens jeg gjekk igjennom den siste bunken med kvitteringer for måneden.

Døren til kontoret hans gled opp.

Cameron stod i dørårmen, uten slips, med ermene brettet opp til albuene. Han så på meg med et uttrykk som var så langt unna den iskalde, skremmende administrerende direktøren som det overhode var mulig å komme.

— Er du ferdig med regnskapet for i dag, frøken Carter? — spurte han mildt.

Jeg løftet blikket og smilte svakt.

— Nesten, sjef. Men det gjenstår en ganske stor post jeg ikke helt klarer å plassere.

Cameron løftet på øyenbrynene og gikk sakte ut i rommet. Han stanset like ved skrivebordet mitt, bøyde seg lett over kanten og så meg dypt inn i øynene.

— Javel? Og hva slags post er det?

— Underholdningskostnader, — sa jeg med et lurt smil. — Utgifter knyttet til en veldig full, knust og desperat administrerende direktør som dukket opp på døren min midt på natten i en tilstand av totalt følelsesmessig sammenbrudd. Hvordan i all verden skal jeg føre det i systemet?