Den arrogante milliardærsjefen min dukket opp utenfor leiligheten min klokken 23.47 – full, knust og knapt i stand til å stå på beina. Så hvisket han tre ord jeg aldri hadde forestilt meg å høre fra den mektigste administrerende direktøren i New York: «Jeg trenger deg.»

— Fordi du har hatt tilgang til hovedserveren vår i tre år, Emma, — sa han med en stemme så desperat at den knuste meg. — Fordi hvis noen skal bli siktet for industrispionasje i morgen tidlig, er det navnet ditt de kommer til å trykke på først i avisen. Jeg tok deg inn i varmen for å beskytte deg, men i stedet har jeg gjort deg til hovedmålet i en krig du ikke engang visste at du deltok i.

Kapittel 2: Natten som endret alt

Klokken var passert halv ett om natten. Kaffetrakteren sto på fullt, og lukten av brent, sterk kaffe fylte den lille kjøkkenkroken min.

Cameron satt ved det lave stuebordet med hodet i hendene. Alkoholen var i ferd med å gå ut av kroppen hans, erstattet av den beinkalde klarheten til en mann som innså at imperiet hans var i ferd med å rase sammen.

Jeg satte to krus med svart kaffe på bordet og sank ned i stolen vis-à-vis. Pysjamasen med kattemønster føltes plutselig helt irrelevant.

— Du sa at du kjørte rundt i en time før du kom hit, — sa jeg lavt, og skjøv det ene kruset mot ham. — Hvorfor kom du til meg, Cameron? Når du visste at du dro meg inn i dette marerittet… hvorfor ikke bare skjerme meg?

Cameron løftet hodet. Krusningene i pannen hans fortalte om en indre krig som hadde vart i flere år. Han tok imot koppen med skjelvende fingre.

— Fordi jeg er forelsket i deg, Emma, — sa han.

Ordene falt i rommet med en slik tyngde at luften ble slått ut av lungene mine på ny. Det var ingen arroganse igjen i stemmen hans. Bare den nakne, ubeskyttede sannheten til en mann som ikke hadde noe igjen å skjule.

— Siden den første dagen du satte deg ved det provisoriske pulten din utenfor kontoret mitt med de store brillene og den altfor pertentlige permordningen din, har jeg ikke klart å tenke på noen andre. Hver gang Vanessa prøvde å presse på for å fremskynde bryllupet, var det ansiktet ditt jeg så for meg. Jeg prøvde å holde avstand. Jeg var kald mot deg, krevende, urimelig… alt for å overbevise meg selv om at du bare var en ansatt. Men det var en løgn. Du er det eneste ekte jeg har i livet mitt.

Jeg kjente at det svidde bak øyelokkene.

— Du har en spesiell måte å vise det på, sjef, — hvisket jeg, og prøvde å gjemme bort skjelvingen i stemmen med et snev av sarkasme.

Han smilte svakt – et trist, oppriktig smil som nådde helt inn i de mørke øynene.

— Jeg vet det. Jeg er en dust. Men nå har vi ikke tid til anger, Emma. Vanessa og faren hennes kommer til å aktivere advokatene sine så lyset slår om i morgentidlig klokken åtte. De vil ha serverne beslaglagt, og de vil bruke deg som syndebukk for å redde sitt eget skinn.

— Hva gjør vi da? — spurte jeg, og all frykt var plutselig erstattet av en bølge av kald, metodisk kampviljestyrke. De tre årene jeg hadde tilbrakt med å rydde opp i kaoset til Cameron Reed, hadde lært meg én ting: Man gir seg aldri før regnskapet går i null.

Cameron så opp, og det gamle, skremmende glimtet av den briljant operative administrerende direktøren tennes på nytt i blikket hans.

— Vi har én sjanse, Emma. Men det krever at du stoler på meg mer enn du noen gang har gjort før.

Kapittel 3: Slaget om Reed Global

Klokken 07.45 neste morgen rullet en mørk, pansret bil opp foran inngangen til Reed Globals hovedkontor på Manhattan.

Da glassdørene gled opp, gikk vi inn sammen. Ikke som sjef og assistent, men som partnere i en krig som ikke kunne tapes. Cameron hadde på seg en ny, plettfri mørk dress; sløyfen var strammet, og skuldrene var brede og autoritære. Ingen kunne ha sett på ham i det øyeblikket og gjettet at han hadde tilbrakt natten på den slitte sofaen i leiligheten min i Brooklyn, iført en kopp kaffe og samtaler som hadde snudd opp ned på hele hans eksistens.

Da vi entret toppetasjen, sto styreleder og representanter for Whitmore-familien allerede samlet i det massive konferanserommet med utsikt over Central Park. Vanessa sto i sentrum, iført en hvit, elegant drakt som skrek av hovmod, med armene i kors og et triumferende smil om munnen.

Ved siden av henne sto tre stive bedriftsadvokater med åpne dokumentmapper.

— Der er du omsider, Cameron, — sa Vanessa med en stemme som skjærte gjennom rommet. — Vi har ventet. Og jeg ser du har tatt med deg… assistenten din. Det var veldig praktisk, med tanke på hva vi skal diskutere.