Kapittel 1: Sannheten i mørket
Luften i den lille stuen min virket plutselig tynn og brennbar. Pysjamasen med kattemønster som jeg hadde syntes var så harmløs noen minutter tidligere, føltes nå som den dummeste rustningen i verden mot en mann som nettopp hadde veltet hele min eksistens over ende.
Armen hans lå fremdeles rundt livet mitt. Varmen fra kroppen hans trengte gjennom stoffet, og tyngden av ham holdt meg fastskrudd til gulvet. Jeg klarte ikke å flytte blikkene mine bort fra ansiktet hans. De mørke øynene, vanligvis så ugjennomtrengelige og kalde i bestyrelseslokalene til Reed Global, var fulle av en rå, ubeskyttet smerte som gjorde meg nesten fysisk uvel.
— Hva mener du, Cameron? — stemmen min skalv, tynn og skjør. — Hva i all verden har du holdt på med bak ryggen min som kunne få Vanessa til å gå?
Cameron trakk pusten dypt, som om han samlet krefter til å hoppe ut fra et stup. Han slapp taket i livet mitt, tok et usikkert skritt tilbake og støttet seg mot kanten av spisebordet mitt. Alkoholen tynnet ut fasaden hans fullstendig, men det som lå under, var ikke bare beruselse; det var årevis med undertrykt sannhet som presset på for å slippe ut.
— Husker du for tre år siden, Emma? Da du søkte på jobben som administrerende direktørs assistent? — spurte han lavt.
— Ja… selvsagt gjør jeg det. Jeg kom rett fra det lille regnskapsbyrået i Brooklyn. Jeg hadde tre intervjuer, og du… du valgte meg ut av over to hundre søkere.
Cameron nikket bittert.
— Du tror det var på grunn av CV-en din. Du tror det var fordi du var best kvalifisert til å sortere e-postene mine og ordne reiseplanene dine.
— Vel… ja?
— Det var en løgn, Emma. Hele greia.
Jeg rynket pannen. Hodet mitt verket.
— Hva mener du med at det var en løgn?
— Seks måneder før du begynte hos meg, drev broren min, Lucas, og etterforsket et enormt underslag i en av datterselskapene våre. Noen hadde lekket konfidensielle patentdokumenter til en konkurrent. Vi trengte en intern person som sto utenfor den innerste sirkelen, en som var dønn ærlig, skarp og umulig å kjøpe, til å føre de uoffisielle regnskapene. Lucas fant mappen din. Han fant ut alt om deg – hvordan du hadde nektet å ta imot bestikkelser i din forrige jobb, hvordan du tok på deg ekstra nattskift for å betale faren din sin medisinske gjeld.
Pusten min stansede.
— Du ansatte meg ikke som assistent? Du ansatte meg som… som en spion?
— Nei! — ropte han, men stemmen sprakk med en gang. Han tok seg til hodet med begge hender. — Ikke en spion. En beskytter. Jeg ba om at du skulle bli plassert ved skrivebordet rett utenfor kontoret mitt, ikke fordi jeg ville ha deg nær for å overvåke deg, men fordi jeg… fordi jeg ville holde deg trygg. Fordi de folkene vi etterforsket, var farlige.
Leiligheten ble fylt av en lammende stillhet. Det tikkende urverket på kjøkkenet hørtes ut som tordenslag.
— Farlige? — hvisket jeg. — Cameron, hva snakker du om? Vi driver med programvare og logistikk. Hvilke farlige mennesker?
Cameron så opp på meg, og i blikket hans lå en iskald erkjennelse.
— Whitmore Mechanical.
Navnet traff meg som et slag i magen. Selv om jeg ikke jobbet med anbudene deres, visste jeg godt hvem de var. De var Reed Globals største konkurrent på infrastruktur i østregionen, et selskap styrt med jernhånd av den unge, hensynsløse arvingen som nettopp hadde forsøkt å sikre seg milliardkontrakten med St. Catherine Medical Center.
— Hva har Whitmore Mechanical med dette å gjøre? — spurte jeg, mens en kaldsvette begynner å pible frem i nakken min.
— Forlovelsen min med Vanessa… det var aldri kjærlighet, Emma, — sa han og bet seg i leppen til den blødde. — Det var en forretningsavtale. Faren hennes, og familien bak Whitmore-konsernet, kontrollerer en stor del av forsyningskjeden vår. Jeg måtte spille spillet deres for å infiltrere styret deres og bevise at de systematisk har stjålet patentene våre gjennom stråselskaper i fem år.
Han tok to skritt nærmere meg, og øynene hans brente seg fast i mine.
— Vanessa oppdaget det i går kveld. Hun fant de krypterte filene i sikkerhetssafen min. Hun skjønte at jeg aldri elsket henne, og hun skjønte at jeg brukte henne for å få tilgang til farens regnskaper. Hun truet med å ødelægge hele selskapet – og med å sørge for at du fikk skylden for datatyveriet.
Jeg stirret på ham med åpen munn. Brikkene falt på plass med et grusomt brak – sykehusmøtet, styremedlemmene som dukket opp helt uventet, panikken i blikket hans i kveld, og nå dette.
— Meg? Hvorfor i all verden skulle de legge skylden på meg?!
