Claire ønsket at han skulle flytte nærmere henne, hvor hun kunne hjelpe til med å ordne den omsorgen han trengte.

Walter nektet.

“Jeg er ikke en pakke du kan omdirigere!”

“Pappa, du kan ikke fortsette å late som alt er bra.”

Ethan fant seg selv fanget mellom dem.

Han forsto Claires frykt.

Men han forsto også Walters desperasjon etter å forbli uavhengig.

En natt satt Ethan ved siden av Walters sykehusseng.

Eventyrnotatboken deres lå mellom dem.

Bare én uferdig innføring gjensto.

Besøk havet ved soloppgang.

Walter strøk en finger over Margarets håndskrift.

“Jeg antar vi ikke rekker det.”

Ethan så på ham.

“Hvem sier det?”

Walter smilte trist.

“Legene. Knærne mine. Den irriterende virkeligheten av å være gammel.”

Ethan svarte ikke med en gang.

Han visste at Walters sikkerhet var viktigere enn noe løfte.

I stedet snakket han med Claire og Walters medisinske team.

Etter videre evaluering og gjenoppretting ble de enige om at en nøye planlagt, overvåket dagstur kunne være mulig dersom Walters tilstand forble stabil.

Claire tilbød seg å bli med.

Walter lot som han var irritert.

“Fantastisk. To barnevakter.”

“Tre,” svarte Ethan. “Jeg tar med kameraet.”

I løpet av de påfølgende ukene kom Walter seg nok til å reise.

I mellomtiden mottok Ethan en telefon.

Et lite fotostudio hadde sett utstillingsarbeidet hans og ønsket å tilby ham en betalt assistentstilling.

Det var ikke glamorøst.

Han bar utstyr, organiserte filer, rengjorde linser og lagde noen ganger kaffe.

Men det var en begynnelse.

Den første han fortalte det til var Walter.

Walter lyttet stille.

Så løftet han begge armene.

“Ha! Investeringen min har endelig lønnet seg!”

“Hvilken investering?”

“Smørbrød. Kaffe. Emosjonell visdom. Ekstremt kostbart mentorskap.”

Ethan lo.

Walter rakte ut hånden hans.

“Jeg er stolt av deg, sønn.”

Ethan stivnet.

Hans egen far dro da han var ni år.

Han kunne ikke huske sist en eldre mann hadde sagt de ordene til ham.

Et øyeblikk klarte han ikke å snakke.

Så klemte han Walters hånd.

“Takk, gamle mann.”

Walter smilte.

“Bare hyggelig, skuffende unge mann.”

Men denne gangen trodde ingen av dem på fornærmelsen.

DEL 6: DEN SISTE SOLOPPGANGEN

De forlot byen klokken tre om natten.

Claire kjørte mens Ethan satt bak ved siden av Walter, som hadde på seg sin gule baseballcaps og et lite fotografi av Margaret.

Motorveien var mørk og nesten tom.

Walter insisterte på å fortelle vitser.

De fleste var forferdelige.

Noen hadde blitt fortalt før.

Ethan lo likevel.

Klokken halv seks nådde de kysten.

Havet strakte seg foran dem, mørkt og uendelig.

Med Claires hjelp gikk Walter sakte over en trebro til en benk med utsikt over stranden.

Luften luktet salt.

Bølgene rullet forsiktig mot stranden.

Walter holdt Margarets fotografi i begge hender.

“Hun sa alltid at havet fikk verden til å føles større,” hvisket han.

Ethan plasserte kameraet sitt på et nærliggende rekkverk.

De satt sammen mens himmelen skiftet fra dyp blå til blek gull.

I flere minutter sa ingen noe.

Så spurte Walter: «Ethan, tror du jeg har kastet bort livet mitt?»

Ethan snudde seg mot ham.

“Hva?”

“Jeg brukte så mye tid på å bekymre meg for penger. Arbeid. Ting som virket viktige.”

Walter så på bølgene.

“Og nå kan jeg ikke huske halvparten av dem.”

Ethan tenkte på eventyrene deres.

Den forferdelige karaokeopptredenen.

De skjeve fotografiene.

Eiketræt.

Smørbrødene.

Vitsene.

Til slutt svarte han.

“Du lærte meg å leve.”

Walter så på ham.

“Da vi møttes, trodde jeg livet mitt var over,” fortsatte Ethan. “Jeg var tjuefire, og jeg ga allerede opp.”

Stemmen hans skalv.

“Så dukket denne gale gamle fyren opp og tvang meg til å fikse TV-en hans.”

Walter lo.

“En briljant strategi.”

“Du viste meg at det å feile ikke betyr at du er ferdig. At det å bli eldre ikke betyr at du slutter å ha det gøy. Og at de minste øyeblikkene kan bli de største minnene.”

Walters øyne fyltes med tårer.

“Jeg trodde det var jeg som hjalp deg,” hvisket han.

“Det var du.”

Ethan smilte.

“Men jeg tror vi hjalp hverandre.”

Solen begynte å stige over horisonten.

Gyldent lys strømmet over vannet.

Walter reiste seg forsiktig, støttet av Ethan og Claire.

Han løftet Margarets fotografi mot soloppgangen.

“Vi klarte det, kjære.”

Vinden strøk forsiktig gjennom det sølvfargede håret hans.

Ethan løftet kameraet.

Klikk.

Ett perfekt fotografi.

Walter, hans gule lue, havet, den gyldne himmelen, og fotografiet av kvinnen han hadde elsket i førtiåtte år.

Det siste eventyret var fullført.

I månedene som fulgte, ble Walters helse mer skjør.

Han flyttet nærmere Claire, og Ethan besøkte ham når han kunne.

Noen ganger husket Walter alle detaljer fra eventyrene deres.

Andre ganger glemte han Ethans navn.

Men hver gang Ethan dukket opp med en matchende gul baseballcaps, lo Walter.

“Hvem ga deg tillatelse til å stjele moten min?”

Og Ethan ville smile.