Han laget også en delt kalender på Walters kjøleskap.

Hvert fullførte eventyr fikk en knallrød stjerne.

Deres første utfordring var å synge foran fremmede.

Walter valgte karaokekveld på en fullsatt bar.

Ethan forventet en pinlig katastrofe.

Han undervurderte Walter.

Iført sin gule baseballcaps og en overdådig lilla jakke marsjerte Walter opp på scenen og begynte å synge en vilt falsk kjærlighetssang.

Folk stirret.

Så lo noen.

Så begynte hele rommet å juble.

Walter dro Ethan opp på scenen.

Ethan prøvde å rømme, men Walter grep tak i ermet hans.

“Ikke forlat en gammel mann i hans storhetsøyeblikk!”

Sammen fremførte de den verste duetten baren noen gang hadde sett.

Noen har spilt inn opptredenen.

Innen morgenen hadde videoen tusenvis av visninger.

Ethan var forferdet.

Walter var henrykt.

“Jeg er berømt!”

“Folk ler av oss.”

“Utmerket. Vi har forbedret dagen deres.”

Deretter var det å plante et tre.

Walter valgte et rolig hjørne av nabolagsparken.

De kjøpte et ungt eiketræ og bar det over gresset.

Mens Ethan gravde hullet, brettet Walter forsiktig ut et lite papir.

På den sto Margarets navn.

“Er det til henne?” spurte Ethan.

Walter nikket.

“Hun elsket trær. Sa de var naturens måte å fortelle folk å være tålmodige på.”

De la under røttene.

For en gangs skyld spøkte ikke Walter.

Han rørte bare ved jorden.

“Hei, kjære,” hvisket han.

Ethan trådte stille tilbake.

Etter at de var ferdige, så Walter på det lille treet.

“Tror du den vil vokse seg høy?”

“Sannsynligvis.”

“Høyere enn deg?”

“Definitivt.”

“Bra. Noen i dette vennskapet burde gjøre det.”

Deres neste eventyr var å ta et bilde verdt å huske.

Ethan lånte et gammelt kamera fra Walters samling og begynte å eksperimentere.

I begynnelsen var fotografiene forferdelige.

Uklare bygninger.

Skjeve horisonter.

Et tilfeldig nærbilde av Walters nesebor.

Walter insisterte på at bildet av neseboret hørte hjemme på et museum.

Men Ethan fortsatte å øve.

Han fotograferte sollys på vinduene, barn som matet duer, og fremmede som lo på bybusser.

Gradvis innså han at han elsket å fange vanlige øyeblikk.

En kveld så Walter Ethan nøye fotografere et eldre ektepar som holdt hender.

“Du er god på det,” sa Walter.

“På hva?”

“Ser ting andre går forbi.”

Ethan senket kameraet.

Han hadde brukt år på å tro at han ikke hadde noe talent.

Ingen hadde noen gang beskrevet ham på den måten.

Uker senere sendte Ethan inn flere fotografier til en lokal kunstutstilling i lokalsamfunnet.

En ble akseptert.

Den viste Walter sittende under et eiketre, iført sin gule lue, smilende inn i ettermiddagssolen.

Ethan kalte den «Den yngste mannen jeg kjenner.»

På utstillingen sto Walter ved siden av fotografiet i nesten tjue minutter.

Folk ga komplimenter for bildet.

Walter fortalte hver besøkende en annen, oppsiktsvekkende historie om hvordan de hadde møttes.

I den femte versjonen skal Ethan ha reddet ham fra en krokodille.

“Det finnes ikke krokodiller i denne byen,” hvisket Ethan.

“Ikke lenger. Du skremte dem bort.”

Ethan ristet på hodet og smilte.

Men senere den kvelden virket Walter uvanlig sliten.

Han slet med å huske hvor de hadde parkert.

Så stilte han Ethan det samme spørsmålet tre ganger.

Neste morgen svarte ikke Walter på døren.

Ethan banket hardere.

Ingen respons.

Han brukte ekstranøkkelen Walter hadde gitt ham.

Inne fant han vennen sin liggende på kjøkkengulvet.

DEL 5: DAGEN LATTEREN STOPPET

Sykehuskorridoren luktet desinfeksjonsmiddel og gammel kaffe.

Ethan satt utenfor Walters rom og holdt telefonen så hardt at fingrene gjorde vondt.

Legene forklarte at Walter hadde falt, og tester viste også helseproblemer som trengte nærmere vurdering. Hans forverrede hukommelsesproblemer måtte vurderes.

Da Ethan endelig kom inn i rommet, var Walter våken.

Den gule capsen hans lå på nattbordet.

“Vel,” sa Walter svakt, “dette hotellet har elendig service.”

Ethan klarte ikke å smile.

“Du skremte meg.”

Walter så på ham.

“Det er nytt.”

“Hva?”

“Noen er redde for å miste meg.”

Ethan satte seg ved siden av sengen.

Walter prøvde å spøke igjen, men Ethan avbrøt.

“Hvorfor sa du ikke at ting ble verre?”

Walter så bort.

“Fordi jeg likte å være Walter.”

“Du er Walter.”

“Den morsomme Walter. Den eventyrlystne Walter. Den som lærer den unge mannen om livet.”

Han stirret på de skjelvende hendene sine.

“Jeg ville ikke at du skulle se hva som skjer når læreren begynner å glemme leksjonene.”

Ethan svelget hardt.

“Tror du jeg bare henger med deg fordi du er morsom?”

Walter svarte ikke.

“Du er vennen min,” sa Ethan. “Ikke min underholdning.”

I lang tid snakket ingen av dem.

Så hvisket Walter: «Jeg er redd.»

Det var første gang Ethan noen gang hadde hørt ham innrømme det.

De neste dagene kom flere avtaler, medisiner og vanskelige samtaler.

Walters datter, Claire, kom fra en annen by.

Hun elsket faren sin, men år med avstand hadde gjort forholdet deres komplisert.