“Og du er arbeidsledig. Vi har alle våre problemer.”
Walter bommet på sine seks første skudd.
På hans syvende spark spratt ballen av bakplaten, traff Ethans skulder og falt ned i kurven.
Walter løftet begge armene.
“Erfaring slår ungdom!”
“Det var flaks!”
“Flaks er erfaring med å bruke solbriller.”
Latteren deres runget gjennom banen.
Den kvelden la Walter merke til at Ethan sjekket telefonen sin gjentatte ganger.
“Venter du på en vakker kvinne?”
“Nei.”
“En kjekk mann?”
“Nei.”
“En rik slektning som kunngjør at du har arvet et slott?”
Ethan la på telefonen.
“Jeg venter på svar om en jobb.”
Walters uttrykk myknet.
“Ah.”
“Jeg har søkt overalt. Ingen vil ha meg.”
Walter rørte i kaffen sin.
“Vet du hvor mange ganger jeg har feilet?”
“Sannsynligvis mye.”
“Uhøflig. Nøyaktig, men uhøflig.”
Han lente seg frem.
“Jeg mislyktes i forretninger. Jeg mislyktes i ekteskapet før jeg lærte å være ektemann. Jeg mislyktes noen ganger i å oppdra datteren min. Og jeg tente en gang ved et uhell på min egen bursdagskake.”
Ethan så opp.
“Hva skjedde?”
“Jeg kjøpte en kake til.”
Walter smilte.
“Det er hemmeligheten. Noen ganger brenner livet kaken. Du slutter ikke å ha bursdager.”
Ethan sa ingenting.
Av en eller annen grunn ble den latterlige setningen sittende hos ham.
Senere den kvelden åpnet han laptopen og søkte på tre nye jobber.
Det var et lite steg.
Men det var det første steget han hadde tatt uten å føle seg helt håpløs.
DEL 3: HEMMELIGHETEN BAK SMILET
Da høsten kom, begynte Ethan å legge merke til ting ved Walter som ikke passet med hans glade personlighet.
Noen ganger glemte Walter samtaler de hadde delt bare timer tidligere.
Noen ganger satt han alene ved vinduet og stirret på et gammelt fotografi.
Og noen ganger, når han trodde ingen så på, forsvant smilet hans.
En ettermiddag fant Ethan ham i gangen, iført tøfler og med nøklene til leiligheten i hånden.
“Skal du et sted?” spurte Ethan.
Walter rynket pannen.
“Jeg skulle kjøpe blomster.”
“For noen spesiell?”
Walter så på nøklene i hånden.
“Jeg kan ikke huske.”
Ethan ledet ham forsiktig inn igjen.
På stueveggen hang et innrammet fotografi av en ung kvinne med mørke krøller og et lyst smil.
“Din kone?” spurte Ethan.
Walter nikket.
“Margaret.”
“Hun er vakker.”
“Hun var en forferdelig kokk.”
Ethan smilte.
fortsatte Walter.
“Brent toast. Brent suppe. På en eller annen måte brent salat.”
“Det er umulig.”
“Det var det jeg sa til henne.”
Et øyeblikk lo Walter.
Så endret uttrykket hans seg.
“Hun døde for seks år siden.”
Ethan forble stille.
“Vi var gift i førtiåtte år,” sa Walter. “Førtiåtte år med krangling om hvor møblene skulle plasseres. Førtiåtte år med at hun stjal teppene mine.”
Stemmen hans skalv.
“Og nå kan jeg sette møblene hvor jeg vil.”
Han stirret på den tomme stolen overfor seg.
“Jeg hater det.”
Ethan så på fotografiet.
For første gang forsto han at Walters vitser ikke var bevis på at livet hans hadde vært lett.
Det var slik han bar de vanskelige delene.
Walter åpnet en skuff og tok ut en slitt notatbok.
Inne var det fotografier, håndskrevne notater, avisutklipp og en liste over eventyr.
Øverst på første side hadde Margaret skrevet:
“TING VI MÅ GJØRE FØR VI BLIR KJEDELIGE.”
Mange oppføringer hadde hakemerker.
Kjør motorsykkel.
Lær å danse.
Sov under stjernene.
Få matchende tatoveringer.
“Fikk du faktisk tatoveringer?” spurte Ethan.
Walter rullet opp ermet.
En liten tegneseriepotet smilte fra underarmen hans.
“Margaret fikk en gulrot.”
Ethan lo så hardt at han nesten falt av sofaen.
Så la han merke til de ukontrollerte tingene.
Besøk havet ved soloppgang.
Syng foran fremmede.
Plant et tre sammen.
Ta et bilde verdt å huske.
“Hvorfor ble du ikke ferdig?” spurte Ethan.
Walter lukket notatboken.
“Vi trodde vi hadde mer tid.”
Rommet ble stille.
Så rettet Walter på skuldrene.
“Vel, kanskje det fortsatt er tid til noen av dem.”
Ethan studerte listen.
En idé tok sakte form.
“Hva om vi fullfører det?”
Walter blunket.
“Hva?”
“Listen. Vi kunne gjort de tingene du aldri fikk gjort.”
Walter lo.
“Unge mann, jeg er syttini. Jeg har et dårlig kne, tvilsom balanse, og en lege som anser smør som en personlig fiende.»
“Så?”
“Så vi bør nok starte med noe som ikke krever fallskjerm.”
Ethan rakte etter en penn.
Han sirklet inn det første uferdige eventyret.
“Hav ved soloppgang.”
Walter så lenge på ordene.
Så lyste øynene hans opp.
“Margaret har alltid ønsket å se det.”
Ethan smilte.
“Da drar vi.”
For første gang på mange år hadde Walter et nytt eventyr å se frem til.
Og for første gang på flere måneder hadde Ethan noe meningsfullt å gjøre da han våknet.
DEL 4: SOMMEREN DE STJAL TILBAKE
Ethan fant midlertidig arbeid med å levere dagligvarer og begynte å spare penger til eventyrene deres.
