DEL 1: FEIL DØR
Som tjuefireåring hadde Ethan Miller allerede blitt ekspert på å skuffe folk.
Han hadde mistet jobben, droppet ut av college, og gjort det slutt med den eneste jenta som noen gang hadde trodd på ham. Moren ringte hver søndag og spurte det samme.
“Så, hva er planen din?”
Ethan ga alltid det samme svaret.
“Jeg jobber med det.”
Det var han ikke.
De fleste morgener lå han i sengen til middag og stirret på sprekkene i taket i leiligheten. Kjøleskapet hans inneholdt tre egg, en halv sitron og en flaske ketchup som hadde gått ut for to år siden.
En regnfull tirsdag fikk Ethan en utkastelsesadvarsel.
Han hadde fjorten dager på seg til å betale sin utestående husleie.
Med førtitre dollar på bankkontoen bestemte han seg for å finne en jobb. Hvilken som helst jobb.
Dessverre gikk det første intervjuet hans fryktelig dårlig.
Lederen i en liten dagligvarebutikk spurte ham hvor han så seg selv om fem år.
Ethan svarte: «Forhåpentligvis et sted med rimelig husleie.»
Han fikk ikke jobben.
På vei hjem, bærende på en papirpose med rabattert brød, la Ethan merke til en gammel mann som slet med å bære en stor TV opp trappen i leilighetsbygget sitt.
Mannen var lav og tynn, med sølvfarget hår som stakk ut under en knallgul baseballcaps. Han hadde på seg en hawaiiskjorte, brune bukser og røde joggesko.
“Trenger du hjelp?” spurte Ethan.
Den gamle mannen så ham opp og ned.
“Kommer an på. Er du en kriminell?”
“Nei.”
“Det er akkurat det en kriminell ville sagt.”
Ethan sukket og begynte å gå bort.
“Vent!” ropte den gamle mannen. “Du besto intervjuet!”
Ethan snudde seg.
“Hvilket intervju?”
“Den for å være et anstendig menneske. Gratulerer. Lønnen er forferdelig.”
Mot bedre vitende hjalp Ethan til med å bære TV-en opp trappen.
Den gamle mannen bodde i leilighet 307, rett overfor Ethans leilighet.
Han het Walter Bennett.
Han var syttini år gammel, pensjonert, enkemann og tydeligvis fast bestemt på å irritere alle i bygningen.
Leiligheten hans var overfylt med merkelige gjenstander: vintagekameraer, modellfly, fargerike malerier, klokker som viste forskjellige tider, og en livsstor pappdinosaur med solbriller.
“Hvorfor har du en dinosaur?” spurte Ethan.
Walter trakk på skuldrene.
“Sikkerhet.”
Da TV-en var inne, prøvde Ethan å gå.
Walter stoppet ham.
“Unge mann, vet du hvordan du kobler denne til internett?”
“Ja.”
“Fantastisk. Gjør det.”
Ethan stirret på ham.
“Du skal ikke engang spørre pent?”
Walter smilte.
“Vær så snill, Deres Kongelige Høyhet av Internett.”
Ti minutter senere virket TV-en.
Walter feiret ved å danse klønete rundt i rommet.
Ethan var nær ved å le.
Nesten.
Før han dro, ga Walter ham en sandwich.
“Betaling.”
“Jeg trenger ikke veldedighet.”
“Bra. Fordi det er kalkun.”
Ethan tok sandwichen.
For første gang på flere uker spiste han noe som ikke kom fra en automat.
Han ante ikke at en TV, en forferdelig vits og en sta gammel mann var i ferd med å forandre hele livet hans.
DEL 2: DET MEST IRRITERENDE VENNSKAPET
Neste morgen banket noen på Ethans dør klokken sju.
Han åpnet den med ett øye lukket.
Walter sto utenfor med to kopper i hånden.
“Nødsituasjon,” kunngjorde Walter.
Ethan rettet seg straks opp.
“Hva skjedde?”
“Jeg glemte Wi-Fi-passordet mitt.”
Ethan stirret på ham.
“Det er ikke en nødsituasjon.”
“Det er det når du er syttini og prøver å se en dokumentar om pingviner.”
Ethan fikset problemet.
Dagen etter kom Walter tilbake fordi telefonen hans laget en merkelig lyd.
Det var en alarm.
Dagen etter trengte Walter hjelp til å bestille dagligvarer på nettet.
Deretter trengte han hjelp til å laste ned en app.
Så ville han at noen skulle forklare hvorfor folk la ut bilder av frokosten sin.
Innen fredag hadde Ethan fullstendig mistet tålmodigheten.
“Hvorfor spør du ikke noen på din egen alder?”
Walter vurderte spørsmålet.
“Fordi de fleste av dem er døde, kjedelige, eller begge deler.”
Ethan brast ut i latter.
Walter pekte triumferende på ham.
“Aha! Så ansiktet ditt fungerer!”
Sakte ble deres merkelige ordning en rutine.
Ethan hjalp Walter med teknologi. Walter betalte ham med hjemmelagde måltider, latterlige råd og uoppfordrede historier.
Walter hadde vært mekaniker, bryllupsfotograf, en elendig amatørmagiker, og i nøyaktig elleve dager eier av en mislykket iskrembutikk.
“Hva skjedde med iskremvirksomheten?” spurte Ethan.
“Jeg spiste overskuddet.”
“Alle sammen?”
“Jeg var følelsesmessig investert.”
Walter hadde også en vane med å dra Ethan ut.
De besøkte parker, loppemarkeder, billige spisesteder og av og til steder Walter hevdet var «historisk betydningsfulle».
Et slikt sted viste seg å være en benk hvor Walter en gang hadde spist fjorten pølser.
Ethan oppdaget noe uventet.
Walter behandlet livet som et eventyr, selv når eventyret innebar å kjøpe toalettpapir.
En ettermiddag besøkte de en nabolags basketballbane.
Walter utfordret Ethan til et spill.
“Du er syttini,” protesterte Ethan.
