Den arrogante milliardærsjefen min dukket opp utenfor leiligheten min klokken 23.47 – full, knust og knapt i stand til å stå på beina.
Så hvisket han tre ord jeg aldri hadde forestilt meg å høre fra den mektigste administrerende direktøren i New York:
«Jeg trenger deg.»
Ti minutter senere satt Cameron Reed i den billige sofaen min og stirret på den latterlige pysjamasen min med kattemønster, mens jeg desperat prøvde å forstå hvorfor en mann god for milliarder hadde valgt den lille leiligheten min som stedet der han skulle bryte sammen.
Men da han endelig avslørte hvorfor han hadde kommet, stoppet hjertet nesten opp.
For mannen jeg trodde jeg kjente, hadde skjult noe jeg aldri kunne ha forestilt meg.
Jeg heter Emma Carter, og frem til den kvelden var Cameron Reed den mest skremmende mannen jeg noensinne hadde møtt.
Han ropte aldri. Mistet aldri besinnelsen. Det trengte han heller aldri.
Et iskaldt blikk fra ham var nok til å få et helt styrerom til å tie.
Som administrerende direktør for Reed Global var Cameron briljant, nådeløs, umulig krevende – og ødeleggende kjekk.
Å jobbe som assistenten hans føltes som å gå gjennom et minefelt i høye hæler.
Én feil, så var det ute med deg.
Så tenk deg skrekken min da det begynte å ringe på døren i ett sett, like før midnatt.
Jeg hadde sovnet mens jeg leste en kjærlighetsroman, iført en altfor stor, blå pysjamas med kattemønster, med brillene på skjeve og håret samlet i en katastrofal hestehale.
Bestevenninnen min, Lily, pleide alltid å si at det var den pysjamasen som var grunnen til at jeg var singel.
Dessverre var jeg i ferd med å åpne døren for den siste personen på jord som burde få se den.
Jeg kikket gjennom dørkikket.
Og stivnet.
Cameron Reed.
Det vanligvis perfekte, mørke håret hans var bustete. Det dyre slipset hang løst rundt halsen, og den skreddersydde dressen så ut som om han hadde sovet i den.
Jeg åpnet døren med en gang.
«Herr Reed?»
Han snublet fremover.
«Herregud!» Jeg grep tak i armene hans rett før han sank sammen på gulvet i gangen.
En eim av whisky og dyr parfyme slo imot meg.
Han løftet hodet og viste et skjevt, nesten gutteaktig smil.
«Der er du, Emma.»
Hjertet mitt gjorde noe utrolig dumt.
«Herre, hva har skjedd? Er du skadet?»
«Nei.»
Han nølte.
«Eller, jo.»
Før jeg rakk å stille et nytt spørsmål, gikk han forbi meg og lot seg falle ned i sofaen min.
Jeg lukket døren i all hast.
«Du er full!»
«Utmerket observert, frøken Carter.»
Jeg stirret på ham.
Den Cameron Reed jeg kjente, ville heller dødd enn å fremstå som sårbar.
Men her satt han, sunket sammen mot de falmede putene mine, og så fullstendig knust ut.
«Hvordan fant du leiligheten min?»
«Personalarkivet,» svarte han likegyldig. «Å være administrerende direktør fører med seg visse privilegier.»
«Det er ekstremt urovekkende.»
Til min store forbauselse lo han.
Ikke den vanlige, kalde og sarkastiske latteren hans.
En ekte latter.
Så lot han blikket gli nedover kroppen min.
Han blunket.
«Er det … kattunger?»
Jeg la umiddelbart armene i kors.
«Det er en pysjamas. Vanlige folk bruker sånt når de sover.»
Han studerte meg med et uttrykk jeg ikke klarte å tyde.
«Jeg hadde aldri sett for meg at du kunne være sånn.»
«Sånn?»
«Ekte.»
Jeg rynket pannen.
«Hva sa du?»
«På kontoret er du alltid perfekt. Perfekte tidsplaner. Perfekte rapporter. Perfekte svar.»
«Det er jo det du betaler meg for.»
Smilet forsvant.
«Nei, Emma,» hvisket han. «Det er slik du beskytter deg selv.»
Noe ved de ordene fikk det til å snøre seg i brystet mitt.
For første gang la jeg merke til hvor utslitt han så ut.
Ikke fysisk utslitt.
Følelsesmessig knust.
Jeg satte meg forsiktig ved siden av ham.
«Cameron,» sa jeg lavt – og la de formelle tiltalene til side – «hva skjedde i kveld?»
Han strammet kjeven.
I flere smertefulle sekunder stirret han ned i gulvet.
Så sa han:
«Forloveden min forlot meg.» Pusten stoppet opp i meg.
Alle i New York visste om Camerons forlovelse med den vakre sosietetskvinnen Vanessa Whitmore.
Bryllupet deres skulle bli årets sosietetsbegivenhet.
«Hva?»
«Hun gjorde det slutt i kveld.»
«Å, Cameron. Det var leit å høre.»
Han ristet sakte på hodet.
«Det er ikke det verste.»
Jeg ventet.
Til slutt møtte blikket hans mitt.
«Da hun gikk sin vei, innså jeg noe skremmende.»
«Hva da?»
«Jeg tenkte ikke på at jeg mistet henne.»
Hjertet mitt begynte å slå raskere.
«Jeg tenkte på en annen.»
Leiligheten føltes plutselig uutholdelig trang.
«Hvem?»
Han så rett på meg.
«Deg.»
Jeg fikk ikke puste.
«Meg?»
Han nikket.
«Jeg kjørte rundt på Manhattan i nesten en time, Emma. Jeg kunne ha dratt til toppleiligheten min. Til broren min. Hvor som helst.»
Stemmen hans brast.
