Han leste den to ganger.

Så lente han seg tilbake i stolen og så på søsteren sin i et langt, fryktelig øyeblikk, og Celia rakte etter vesken som om rommet hadde blitt kaldt.

“Klokken ni,” sa Dana og lukket notatblokken.

“Mr. Whitmore, jeg vil sterkt anbefale deg å være der.”

Daniel svarte henne ikke.

Han så fortsatt på Celia.

“Hva gjorde du,” sa han.

Det var ikke et spørsmål med form.

Det bare kom ut av ham.

Celia reiste seg, glattet på jakken og gikk ut uten å si farvel til noen.

Jeg ble sittende i stolen til døren lukket seg.

Så tok jeg opp telefonen, la den tilbake i lommen og så ut av vinduet på vannet, og for første gang siden lørdag følte jeg at jeg kanskje sto på stein i stedet for glass.