Min advokat, Andrea Kessler, sa at jeg ikke skulle gå tilbake til det huset alene, så hun kjørte meg selv gjennom Whitmore-porten en torsdag morgen klokken ni.

Gresset var fortsatt vått, og stolene fra mottakelsen var stablet i rader under en presenning.

Theo spylte av terrassen og skrudde av vannet da han så oss.

Han er en stille mann med solbrent nakke, og han har jobbet på eiendommen siden før Daniel kom hjem fra college.

Andrea kastet ikke bort tid.

“Kameraet over døren til bassenghuset.

Tar den opp?»

Theo så ned i bakken.

“Det kameraet har vært av siden lørdag,” sa han.

“Av, eller slettet?”

Han svarte ikke, og så fulgte han oss til bassenghuset og låste det opp.

Rommet luktet klor og gammel sedertre, og det sto en skjerm på en hylle ved siden av en plastboks med håndklær.

Theo tørket hendene på jeansen og hentet opp opptaket.

Tidsstempelet viste 18:38.

Jeg så meg selv på den andre siden av patioen, nær trappene, snakke med to av Daniels kolleger fra firmaet.

Jeg husket den samtalen.

Jeg husket at jeg lo av noe en av dem sa om kjøreturen opp fra byen.

Så kom Celia inn i bildet, og Margaret var med henne.

Margaret hadde på seg sin gråblå kjole med hånden på Celias arm, og de gikk langs den grunne enden, mot hjørnet der steinen blir glatt.

Margaret stoppet.

Jeg så henne trekke seg tilbake, plante hælene, riste på hodet slik hun gjorde når hun var redd og prøvde å ikke vise det.

Celia tok armen hennes over albuen.

Og Margarets venstre fot gled ut fra under henne på den våte steinen, og hun gikk sidelengs ut i vannet.

Jeg hørte meg selv lage en lyd i det lille rommet, og Andrea la hånden sin på skulderen min.

Filen stoppet klokken 18:44.

Den hoppet ikke eller feilet.

Det endte rent, som en setning kuttet av med saks.

“Hvor er resten?”

spurte Andrea.

“Det er det jeg har,” sa Theo.

Andrea krysset armene.

“Mr. Whitmores søster kom hit lørdag morgen før noen var våkne.

Sa hun noe til deg om dette utstyret?”

Theo var stille et langt øyeblikk.

“Hun ba meg tørke bassengkameraet,” sa han.

“Hun sa at familien trengte privatliv og at det fantes advokater som ville lage trøbbel når gjester ble filmet.

Hun tilbød meg fire hundre dollar.”

“Tok du den?”

“Jeg sa til henne at jeg skulle ordne det.”

Han tok opp telefonen i baklommen.

“Jeg får pensjon om tre år, frue,” sa han til meg.

“Jeg vil gjerne beholde den.

Men jeg dro hjem den morgenen og følte meg ikke bra, så jeg hentet filen til dette før jeg fikk ryddet opp i noe.”

Han spilte den for oss.

Det var det samme minuttet jeg nettopp hadde sett, og så fortsatte det.

Daniel kom løpende fra terrassen i jakken og gikk ut i vannet uten å ta av seg skoene.

Celia sto ved kanten av bassenget med hendene langs sidene.

Hun rakte aldri ned.

Hun så på moren sin i vannet i fire hele sekunder før hun snudde seg og plukket opp medisinposen fra stolen bak seg.

Andrea fikk Theo til å sende filen til telefonen hennes og til et annet nummer, advokatsekretæren hennes, og hun fikk ham til å skrive ned klokken og datoen han hadde hentet den.

Da vi gikk tilbake til bilen, stoppet hun med hånden på taket.

“Dette fjerner straffesaken fra bordet,” sa hun.

“Det gir deg ikke livet tilbake.”

Jeg var i ferd med å spørre henne hva det betydde da jeg så terrassedørene åpne seg.

Celia steg ut i morgensolen i en blekgrønn kjole, med en kaffekopp i hånden, og sto helt stille da hun så hvem som sto på terrassen.