Jeg plukket ikke opp avisen.

Jeg så på den liggende på sengeteppet mellom oss og lot den ligge der.

“Les det,” sa Daniel.

“Jeg trenger ikke lese den,” sa jeg.

“Det står at jeg la hendene på moren din og slo henne i vannet.”

Han stirret på teppet.

“Du vet at det ikke er sant,” sa jeg.

“Jeg vet hva Celia fortalte meg,” sa han.

“Og jeg vet hva jeg så da jeg gikk rundt terrassen.

Moren min var i vannet, og du sto ved kanten og gjorde ingenting.”

“Jeg var seks meter unna,” sa jeg.

“Jeg snakket med Holland-familien om sitteplanen.

Spør dem.”

“Da gjør det til en ulykke,” sa han.

“Det er alt dette handler om.

Én side.

Du skled på den våte steinen og støtte borti henne.

Ingen anmelder for en ulykke.”

“En ulykke er fortsatt mine hender på henne,” sa jeg.

“Det er fortsatt en løgn, Daniel.

Si det høyt.

Det er en løgn.”

Han reiste seg og gikk til vinduet og sto med ryggen til meg, slik han hadde stått ved bassenget med morens arm rundt halsen hans.

Så sa han det igjen, lavere, som om han testet vekten av det.

“Celia så deg gjøre det.”

Jeg holdt hendene ned langs sidene så han ikke skulle se at de skalv.

Telefonen min lå i cardigan-lommen, fortsatt på opptak, og jeg hadde aldri i mitt liv vært så takknemlig for en billig telefon med lang batteritid.

“Si det en gang til,” sa jeg.

“Celia så deg.”

Jeg tok ut telefonen og la den på nattbordet, med skjermen opp, den røde prikken på.

Han så på den og så på meg, og noe i ansiktet hans falt fra hverandre.

“Slå av den.”

“Nei,” sa jeg.

“Du kom til rommet mitt klokken ti om kvelden med en erklæring jeg måtte signere.

Du har ikke rett til å be meg om privatliv nå.”

Han plukket opp jakken og sto i døråpningen med hånden på karmen.

“Du forstår ikke hva som skjer med familien min hvis dette blir offentlig,” sa han.

“Jeg forstår nøyaktig hva som skjer,” sa jeg.

“Jeg har hatt den på siden lørdag.”

Han dro.

Jeg satte meg på enden av sengen og spilte av opptaket to ganger, bare for å høre hvor liten stemmen hans hørtes ut da han sa navnet mitt.

Om morgenen ringte jeg Dana Kessler, advokaten jeg hadde ansatt på mandag, og ba henne få Daniel og Celia inn på kontoret sitt i Main Street klokken ti.

De kom.

Celia satte seg først, i en kremfarget jakke, med vesken på knærne som om hun ventet på et bord.

Dana la fra seg pennen, foldet hendene og nikket til meg.

Jeg la telefonen min på konferansebordet og spilte på det.

Daniels stemme fylte rommet.

“Celia så deg gjøre det.

Bare signer, så holder dette seg utenfor retten.”

Da det var over, beveget ingen seg.

En lastebil kjørte forbi utenfor, og persiennene klikket mot glasset.

Daniel snudde seg veldig sakte mot søsteren sin.

“Celia,” sa han.

“Hvorfor sa du at Nora dyttet henne?”

“Fordi hun gjorde det,” sa Celia.

“Du var på den andre siden av terrassen.

Du var sammen med mor.

Du sa du var med mor.”

“Jeg var sammen med mor hele ettermiddagen,” sa Celia.

“Det er poenget.

Hun har gode og dårlige dager, Daniel, det vet du bedre enn noen andre.

På lørdag var hun ikke sikker på hvor hun var.

Hun fortalte ambulansearbeideren at det var en mann i bassenghuset.”

“Det var ikke det du sa til meg,” sa Daniel.

“Jeg sa det jeg så,” sa Celia, og så så hun på meg, og stemmen hennes ble myk slik den blir når hun vil at folk skal lene seg inn.

“Hun har vært i det huset i tre år.

Hun telte bestikket.

Hun satt sammen med moren din og sorterte pillene sine og stilte spørsmål om trusten.

Beklager, Nora, men jeg må si det foran en advokat.

Du så en gammel kvinne som ikke visste hvilken dag det var, og du så en mulighet.”

Dana så ikke opp fra notatblokken sin.

“Mrs. Whitmore,” sa hun, “det er et kamera på bassenghuset.”

Celia blunket ikke.

“Theos kamera har vært ødelagt siden juni,” sa hun.

“Spør ham.

Han har vært ute etter Daniel for en ny i flere måneder.”

Hun sa det for fort, og hun sa det før noen spurte om navnet hennes.

Telefonen min vibrerte mot bordet.

Det var Theo.

“Hun ringte meg klokken sju i morges,” skrev han.

“Tilbød meg to tusen for å si at kameraet har vært dødt siden juni.

Jeg sa jeg skulle tenke på det.

Jeg kommer ikke til å tenke på det.

Båthus klokka ni i kveld, og ta med advokaten din.”

Jeg snudde skjermen slik at Dana kunne se den, så Daniel kunne.