Celia sto på terrassen i morgensolen og rørte seg ikke på fem hele sekunder.

Så smilte hun, og det var det smilet man gir en budsjåfør som har kommet til feil hus.

“Andrea,” sa hun.

“Du er tidlig oppe.”

“Jeg er her for klienten min,” sa Andrea.

“Din klient er ikke velkommen på denne eiendommen,” sa Celia.

“Broren min var tydelig på det.”

Andrea hever aldri stemmen, og hun hevet den ikke da.

“Broren din vil høre fra meg før middag,” sa hun.

“Det vil forsikringsselskapet for bassengkameraet også.

Jeg har en sertifisert kopi av filen og en signert erklæring fra mannen som hentet den.”

Celia så forbi henne på Theo, som sto ved porten med lua i hendene.

Noe beveget seg i ansiktet hennes og forsvant så.

Hun snudde seg og gikk inn igjen uten et ord til.

Theo pustet dypt ut og sa at han antok at han kom til å pakke verktøyene sine.

Andrea la en hånd på ryggen min og fulgte meg til bilen.

Den ettermiddagen kom hun opp til hotellrommet mitt med en laptop og en mappe og satte seg i stolen ved vinduet som en kvinne som hadde bestemt seg for ikke å dra før jeg forsto henne.

“Jeg fikk min rettsmedisinske regnskapsfører til å gå gjennom tilliten i morges,” sa hun.

“Se på disse.”

Hun vendte skjermen mot meg.

Seks dokumenter.

Alle stoler på endringsforslag.

Alle signerte nederst i Margaret Whitmores navn.

“Det er hennes signaturer,” sa jeg.

“Se på M-en,” sa Andrea.

“Se nå på M-en hun skrev i gjesteboken din på lørdag, da hun kom inn på Daniels arm.”

Jeg så.

Løkkene lente seg i forskjellige retninger.

Trykket var også annerledes, tyngre i starten av taket, som en som hadde øvd på det.

“Celia,” sa jeg.

“Celia,” sa Andrea.

“Seks endringer på fjorten måneder.

De siste tre flyttet to komma fire millioner dollar fra familietrusten til en konto i hennes eget navn.”

Jeg satte meg på enden av sengen.

“Hvorfor skulle hun trenge så mye penger?”

spurte jeg.

“Fordi hun ikke har det lenger,” sa Andrea.

“Det er bankoverføringer til to kasinoer og et privat kortrom utenfor Hartford.

Hun har dekket tusjer siden i fjor vår.”

“Og hvis en dommer erklærer Margaret uskikket,” sa jeg, “blir Celia forvalter.”

“Det er hele spillet,” sa Andrea.

“Akkurat nå kontrollerer Margaret trusten.

Hvis Margaret er inkompetent, trår Celia inn, og ingen spør henne hvor to komma fire millioner dollar ble av.»

“Og en skandale rundt meg kjøper henne tid,” sa jeg.

“En skandale rundt deg betyr at familien er for opptatt med å forsvare et søksmål til å lese en bankutskrift,” sa Andrea.

“Ja.”

Jeg spurte henne om Daniel var en del av det.

Hun tenkte over det før hun svarte, noe jeg satte pris på.

“Jeg tror ikke han signerte noe,” sa hun.

“Jeg tror han har betalt søsterens regninger og ikke stilt spørsmål.

Det er ikke det samme.

Det er heller ikke ingenting.”

Klokken ni den kvelden banket noen på døren min.

Jeg kikket gjennom kikkhullet og så mannen min stå i gangen på et Hampton Inn med slipset av og jakken over armen.

Jeg puttet telefonen i lomma, startet opptakeren og åpnet døren.

“Nora,” sa han.

“Kan jeg komme inn?”

Jeg trakk meg tilbake og lot ham gjøre det.

Han satte seg på enden av sengen der jeg hadde sittet den ettermiddagen og gned seg i ansiktet med begge hender.

“Celia har gjeld,” sa han.

“Jeg har dekket dem i et år.

Jeg tenkte at hvis jeg holdt hodet hennes over vannet til mor—” Han stoppet.

“Før moren din hva?”

sa jeg.

“Jeg vet ikke,” sa han.

“Jeg visste ikke at hun ville røre ved trusten.”

“Så du visste om pengene.”

“Jeg visste at hun druknet,” sa han.

“Jeg visste ikke at hun forfalsket signaturer.

Jeg sverger på Gud, Nora.”

Jeg sto ved vinduet med armene i kors og lot ham snakke.

Så rakte han inn i jakken og la en brettet side på sengeteppet.

“Det er en konstatering,” sa han.

“Det står at du skled og slo mor i bassenget.