Hun satt ved siden av Pipers stol.
Jenta hadde endelig sluttet å skjelve.
Finn var fortsatt under observasjon i barneavdelingen, hvor Dr. Wexler og nattteamet overvåket bedringen hans.
Hvert par minutter stilte Piper det samme spørsmålet.
«Har de funnet mamma?»
Margot svarte så mildt hun kunne.
«Folk leter etter henne.»
«Tror du hun er kald?»
«Kanskje. Men de tar med alt de trenger for å hjelpe henne.»
«Tror du hun er redd?»
Margot svelget.
«Sannsynligvis.»
Piper stirret på henne.
«Da er hun modig.»
Margot smilte trist.
«Ja, kjære. Det er hun.»
Døren åpnet seg.
Direktør Gideon Finch kom inn med to etterforskere.
Han var i slutten av femtiårene, høy, sølvhåret og hadde det utmattede uttrykket til en mann som hadde brukt for mange år på å lese rapporter om mennesker som aldri kom hjem.
Da han så Margot, stoppet han.
Et øyeblikk ble det stille i rommet.
Så nærmet Finch seg.
«Jeg hadde aldri forventet å se deg i sykehusklær.»
Margot smilte trøtt.
«Jeg hadde aldri forventet å se deg igjen.»
Blikket hans falt på den skadde armen hennes.
«Fortsatt ute i trøbbel?»
«Bare når noen bringer det til arbeidsplassen min.»
Han så mot Piper.
Den lille jentas ansiktsuttrykk endret seg umiddelbart.
«Jobber du med de slemme mennene?»
Finch bøyde seg ned til hennes nivå.
«Nei, kjære. Jeg jobber med folk som prøver å stoppe dem.»
Piper studerte ham.
Så pekte hun mot Margot.
«Hun reddet Finn.»
Finch nikket.
«Jeg hørte det.»
«Hun reddet meg også.»
Blikket hans vendte tilbake til Margot.
«Det hørte jeg også.»
Han reiste seg.
«Og jeg hørte at du beskyttet et helt behandlingsrom.»
Margot ristet på hodet.
«Dr. Wexler, Bethany og sykehusets sikkerhetspersonale beskyttet det rommet. Finn ville ikke vært i live uten nødteamet.»
Finch godtok korreksjonen.
«Da har jeg tenkt å takke dem alle.»
En etterforsker kom inn med en bevisbeholder.
Inni lå de gule hanskene.
Den skjulte pakken var blitt dokumentert og forsiktig hentet ut.
Den inneholdt et bittelite digitalt lagringskort.
Spesialistene hadde ennå ikke undersøkt innholdet.
Finch så mot Margot.
«Hannah må ha forberedt dette før ulykken.»
Margot nikket.
«Hun forsto at hanskene ville bety noe for meg.»
«Og hun stolte på at Piper skulle levere dem.»
«Fordi Piper visste at jeg ville kjenne dem igjen.»
Finchs uttrykk ble mykere.
«Det er mye tillit å legge på et barn.»
Margot kastet et blikk mot den lille jenta.
«Hun fortjente det.»
Senere, etter at kriminaltekniske medarbeidere hadde laget en verifisert brukskopi av lagringskortet, oppdaget etterforskerne at det inneholdt krypterte filer, flere opptak og en liste over datoer knyttet til beskyttede transportoperasjoner.
Ett opptak viste seg å være spesielt viktig.
Det fanget en samtale mellom Nathan Cray og en uidentifisert tjenesteperson som diskuterte en familie under statlig beskyttelse.
Stemmen på opptaket viste til barnas nye identiteter.
En annen fil inneholdt betalingsreferanser knyttet til en privat sikkerhetsunderleverandør.
Margot betraktet Finch mens han studerte de foreløpige funnene.
Ansiktet hans ble mørkere for hver side.
«Dette handler ikke bare om Hannah,» mumlet han.
«Hva var det hun avdekket?»
«Bevis for at skjermede forflytninger kan ha blitt solgt i årevis.»
Margot kjente brystet snøre seg sammen.
«Adam visste.»
Finch nikket langsomt.
«Han mistenkte det. Hannah fortsatte tilsynelatende å etterforske etter at han døde.»
«Og noen skjønte til slutt hva hun hadde funnet.»
«Ja.»
Margot stirret på rapporten.
«I fire år trodde jeg at Adam døde fordi konvoien vår tok feil vei.»
Finch så på henne.
«Han døde fordi noen ønsket at den konvoien skulle bli avslørt.»
Margots øyne fyltes med tårer.
Hun husket Adams siste øyeblikk.
Hans desperate forsøk på å snakke.
Måten han stadig spurte om Hannah og Piper var trygge.
Hun hadde sagt at de var det.
Og hun hadde sett ham dø før hun kunne fortelle ham noe mer.
Margot holdt hånden for munnen.
Finch ventet.
Etter en lang stillhet hvisket hun: «Jeg tilbrakte fire år med å tro at jeg hadde oversett noe.»
«Det var ikke du som forrådte den konvoien.»
«Jeg burde ha sett det.»
«Du beskyttet folk mot en fiende som allerede visste hvor du ville være.»
Margot tørket ansiktet.
Det visket ikke ut skyldfølelsen.
Men for første gang kunne hun forestille seg å leve uten å la den styre hver beslutning.
Da ringte Finchs telefon.
Han svarte.
Ansiktsuttrykket hans endret seg.
«Hvor?»
Margot reiste seg umiddelbart.
«Gideon?»
Han løftet én hånd og lyttet.
«Er hun bevisst?»
Piper spratt opp.
«Mamma?»
Finch avsluttet samtalen.
Så så han på Margot.
«De fant henne.»
Piper stivnet.
«Er hun død?»
Spørsmålet var så lite at Margot kjente det som et fysisk slag.
Finch satte seg på huk igjen.
«Nei, Piper.»
Den lille jentas munn falt åpen.
«Hun er i live?»
Han nikket.
«Moren din er i live.»
Piper begynte å gråte før han hadde fullført setningen.
Margot tok imot henne da hun løp frem.
