To betjenter skyndte seg etter Cray.
Margot skyndte seg tilbake til Piper.
«Er du skadet?»
Piper ristet på hodet.
«Er du?»
Margot så ned.
Ermet hennes var revnet, og blod rant fra et grunt kutt tvers over underarmen.
«Ikke noe alvorlig.»
Den lille jenta kastet seg i armene til Margot.
«Jeg trodde han skulle drepe deg.»
Margot holdt henne tett inntil seg.
«Det trodde jeg også et øyeblikk.»
Piper begynte å hulke.
«Mamma sa til meg at du ikke kom til å la dem ta oss.»
Margot kjente tårene presse på bak øynene.
«Hun betrodde meg noe dyrebart.»
Piper så opp.
«Hva?»
«Deg.»
På den andre siden av rommet undersøkte Dr. Wexler Finn og bekreftet at babyen ikke var blitt skadet under konfrontasjonen.
Pusten og blodsirkulasjonen hans fortsatte å bedres, selv om han fortsatt trengte nøye overvåking.
Bethany lente seg mot disken.
Hendene hennes skalv ukontrollerbart.
«Jeg har jobbet i akuttmedisin i sytten år,» hvisket hun. «Jeg har aldri sett noe lignende.»
Margot kastet et blikk på kulehullet i taket.
«Det burde ingen måtte oppleve.»
Dr. Halden sto frosset fast nær veggen.
Da han endelig snakket, hørtes stemmen hans merkelig liten ut.
«Jeg visste ikke at de var kriminelle.»
Margot snudde seg mot ham.
«Du visste ikke at de var føderale agenter heller.»
«Jeg trodde—»
«Du sjekket ikke.»
Han senket blikket.
«Du tok dem rett til et kritisk sykt barn,» fortsatte hun. «Du ga dem adgang fordi de hadde dyre dresser og et skilt på seg.»
Munnen til Halden åpnet seg.
Ingen ord kom ut.
Margot så mot Piper.
«Og da denne lille jenta ba deg om hjelp, behandlet du henne som om hun ikke var verdt tiden din.»
Han sa ingenting.
Stillheten som fulgte, var verre enn noen krangel.
Da vendte Margots oppmerksomhet tilbake til de gule hanskene.
Den skjulte pakken var fortsatt inni dem.
Hun la dem forsiktig på en tom disk og holdt dem i sikte.
Bethany så på sømmen.
«Hva er det?»
«Jeg vet ikke ennå.»
«Hvorfor var de mennene da villige til å drepe folk for det?»
Margot stirret på pakken.
«Det er akkurat det jeg har tenkt å finne ut.»
Hun ba betjent Trent fotografere og sikre hanskene som bevis, og bevare det skjulte materialet for føderale etterforskere.
Deretter lånte hun telefonen ved disken.
Hun slo fra hukommelsen et nummer hun ikke hadde brukt på fire år.
Det ringte tre ganger.
En kvinne svarte.
«Office of Diplomatic Security. Beredskapsvakt.»
Margot lukket øynene.
«Dette er tidligere spesialist i beskyttelsesoperasjoner Margot Ellery. Jeg må melde fra om en aktiv trussel som involverer en kompromittert beskyttet familie.»
En pause.
«Vennligst oppgi din tidligere oppdragsbetegnelse.»
Margot oppga den.
Kvinnen sluttet å skrive.
Så endret stemmen hennes seg.
«Bli på linjen.»
En annen person svarte.
En eldre mann.
«Ellery?»
Margot gjenkjente ham umiddelbart.
«Direktør Gideon Finch.»
I flere sekunder sa ingen av dem noe.
Til slutt sa Finch: «Vi trodde du aldri ville ringe igjen.»
«Jeg trodde ikke jeg ville det.»
«Hva har skjedd?»
«Jeg har Hannah Merritts barn. To bevæpnede menn forsøkte å bortføre dem inne på Bellhaven Naval Medical Center.»
Det ble stille på linjen.
Så stilte Finch et spørsmål som gjorde Margot kvalm.
«Er Hannah i live?»
«Jeg vet ikke.»
«Hvor ble hun sist sett?»
Margot beskrev raskt ulykken, den gamle broen, dreneringsveien og fotografiet.
Finch begynte å gi ordrer til noen i nærheten.
Margot hørte tastaturklapring og overlappende stemmer.
Så kom han tilbake.
«Nødetatene undersøker området. Vi varsler de relevante føderale etterforskningsteamene.»
Margot klemte telefonen.
«Det er mer. Noen avslørte familiens nye identiteter.»
«Jeg forstår.»
«Nei, Gideon. Det gjør du ikke.»
Hun kastet et blikk mot hanskene.
«Hannah skjulte bevis. Den hun flyktet fra, visste nøyaktig hva hun hadde med seg.»
Finch pustet ut.
«Margot, hør nøye etter. Ikke gi det beviset til noen før et verifisert etterforskningsteam ankommer.»
Det strammet seg i magen hennes.
«Hvorfor?»
Nok en pause.
Da Finch svarte, var stemmen hans så vidt hørbar.
«Fordi personen som beordret Adam Merritts konvoi omdirigert for fire år siden, kan fortsatt ha tilgang til beskyttelsesregistrene våre.»
Margot stirret i gulvet.
Det gamle marerittet hadde aldri tatt slutt.
Det hadde bare fulgt henne hjem.
Og nå var det noen på innsiden av systemet som skulle beskytte Hannahs familie, som hjalp menneskene som ønsket dem døde.
DEL 5
— HEMMELIGHETEN SKJULT INNI DE GULE HANSKENE
Førti minutter etter skytingen ankom tre føderale kjøretøy utenfor Bellhaven Naval Medical Center.
Regnet hadde avtatt til kaldt duskregn.
Uniformert sykehuspoliti sto ved inngangen mens lokal politimyndighet sikret området.
Nathan Cray var blitt pågrepet nær en begrenset serviceutgang etter å ha forsøkt å forlate stedet gjennom en vedlikeholdskorridor.
Begge de mistenkte var pågrepet.
Og sykehusets kommandant var blitt vekket av en nødsamtale som ville endre flere karrierer.
Men Margot la knapt merke til noe av det.
