«Nei,» sa Dante. «Og de trenger aldri å få vite det. Maldonado er offisielt meldt savnet etter å ha tømt sine egne kontoer og flyktet fra landet. Myndighetene stiller ingen flere spørsmål.»
Han snudde seg mot henne og tok opp en liten, fløyelsovertrukket eske fra lommen. Han åpnet den. Inni lå molderens røde rubinring, nå renset, polert og skinnende som ny.
«Dette tilhører deg,» sa he.
Serafina tok ringen og satte den på fingeren sin. Den passed perfekt. Hun så på Dante, mannen som hadde vært hennes reddende engel, hennes bøddel og hennes partner i denne mørke dansen.
«Hva gjør vi nå, Dante?» spurte hun. «Allianse vår… er den over nå som hevnaksjonen er fullført?»
Dante så dypt inn i de blåfiolette øynene hennes. For første gang på ti år så han ikke en kvinne merket av traumer eller frykt, men en kvinne som eide sin egen skjebne.
«Byen er fortsatt full av ulver, Serafina,» sa Dante lavt. «Og en Beltrán bør aldri gå alene. Hvis du vil, kan vi styre dette imperiet sammen. Ikke fra skyggene, men fra toppen.»
Serafina så ut av glassvinduet mot byen som en gang nesten slukte henne hel. Hun berørte tatoveringen under kragebeinet – kronen og blomstene.
«Ingen bur,» påminnet hun ham med et lite, farlig smil.
«Og ingen bur skal det noen gang bli,» svarte Dante og rakte henne hånden.
Serafina tok hånden hans. Sammen gikk de ut mot de ventende kameraene, klar til å vise Mexico by at arvingen var ikke bare levende – hun var usårlig.