Maldonados smil stivnet. «Hva mener du?»
Før Mateo rakk å svare, plinget Maldonados private telefon. Det var en kryptert melding. Han låste opp skjermen med fingeravtrykket sitt. Meldingen inneholdt bare et enkelt bilde.
Det var et bilde av et marmorgulv dekket av avklippet, skittent hår, og midt i bildet lå en gammel, rusten gullring med en dyp rød rubin – den samme ringen som hadde tilhørt Elena Beltrán, Serafinas mor.
Maldonado mistet nesten glasset i gulvet. Ansiktet hans mistet all farge.
«Hvor… hvor fikk du dette fra?» stammet han, og for første gang sprakk hans kjølige maske.
«Noen fant ringen i kveld,» sa Mateo og smilte kaldt. «Dante foreslår at du møter ham i det gamle teateret i det historiske sentrum i kveld klokken tre. Alene. Hvis du tar med deg livvaktene dine, vil bildene og dokumentene fra Beltrán-brannen bli sendt direkte til Den føderale påtalemyndigheten og kartellets overhode.»
Maldonado reiste seg så brått at stolen veltet bak ham. «Dante leker et farlig spill! Han tror han kontrollerer denne byen, men han glemmer hvem som ga ham finansene til å bygge sitt imperium! Hvis jeg faller, tar jeg ham med meg!»
«Det kan du prøve på,» sa Mateo, snudde seg på hælen og gikk ut.
Maldonado sto igjen i det stille rommet. Händene hans skalv. Han trykket på en skjult knapp under skrivebordet. Etter to signaler svarte en dyp, kviskrende stemme.
«Ja, Don Ramiro?»
«Sjefen for sikkerheten din, Hector…» Maldonado pustet tungt. «Jenta lever. Arvingen. Dante har henne. Jeg vil ha alt disponibelt mannskap til det gamle teateret i natt. Ingen skal komme levende ut derfra. Hverken jenta, Dante eller hans menn. Brenn hele kvartalet om nødvendig.»
DEL 4
Det gamle teateret Teatro Alameda var en ruin fra 1920-tallet, beliggende i en av de mørkeste krokene i det historiske sentrum. Det var samme sted som Dante hadde blitt jaktet på kvelden før. Regnet pisket mot det knuste glasstaket, og lyden av dryppende vann ekkoet gjennom den enorme, mørke teatersalen.
Serafina sto på scenen, kledd i en lang, svart frakk. Håret hennes var nå klippet i en skarp, elegant bob som fremhevet de høye kinnbeina og de intense, lilla-blå øynene. Ved siden av henne sto Dante, kledd i sin vanlige mørke dress, med en tung semiautomatisk pistol skjult under jakken.
«Du stoler ikke på ham,» sa Serafina uten å se på Dante.
«Jeg stoler ikke på noen i denne byen,» svarte Dante rolig. «Maldonado kommer ikke alene. Han har leid inn leiemordere fra Sinaloa for å rydde opp. Han tror dette er en felle for å presse ham for penger.»
«Og er det ikke det?»
Dante så på henne. «Nei. Dette er ikke utpressing. Dette er en renselse. Maldonado har brukt mine nettverk til å bygge sin makt, men han har også solgt informasjon til mine fiender. I går kveld var det Maldonado som ordnet bakholdsangrepet på meg. Han ville fjerne meg slik at han kunne overta klubbene mine.»
Serafina knep øynene sammen. «Så du bruker meg bare som agn?»
«Du ville ha hevn,» sa Dante. Stemmen hans var bløt, men hard som stål. «I denne verdenen får man ingenting gratis. Jeg gir deg scenen, Serafina. Men skuddet må du løsne selv.»
Plutselig hørtes det tunge steg ved hovedinngangen. Tunge eikedører ble slått opp, og lommelyktstråler skar gjennom det fuktige mørket.
Maldonado kom gående opp midtgangen, flankert av åtte tungt væpnede menn med automatvåpen. Han holdt en paraply over hodet, ulastelig kledd som om han var på vei til en operapremiere.
«Dante!» ropte Maldonado, og stemmen hans ekkoet mellom de møre balkongene. «Du var alltid for ambisiøs. Du trodde du kunne skremme meg med gamle eventyr om spøkelser?»
Dante trådte frem til kanten av scenen, slik at lyset fra en enkelt fungerende lyskaster traff ham.
«Du har alltid vært blid for dine egne synder, Ramiro,» sa Dante. «Du trodde du brente alt som kunne bevise din skam. Men ild etterlater seg aske. Og fra asken stiger tingen du frykter mest.»
Dante trådte til side. Serafina gikk helt frem til scenekanten. Lyskasteren traff det bleke ansiktet hennes.
Maldonado stoppet som om han var blitt truffet av lynet. Leiemorderne ved siden av ham hevet våpnene, men Maldonado løftet en skjelvende hånd for å stanse dem.
«Nei…» stammet han. «Det er umulig. Du døde… du brente opp i østfløyen…»
«Jeg brente nesten, Ramiro,» sa Serafina. Stemmen hennes var kald som en gravstein. «Men jeg overlevde. Jeg overlevde ti år i kulden, i røyken, i søpla. Jeg glemte navnet mitt, jeg glemte ansiktet mitt, men jeg glemte aldri lukten av bensinen du helte over min mors tepper.»
Maldonado panikket. Maska av verdighet falt fullstendig av. Hans øyne gnistet av desperasjon.
«Skyt dem!» skrek han til leiemorderne sine. «Skyt dem begge nå!»
Men før leiemorderne rakk å klemme inn avtrekkerne, skjedde alt på et sekund.