Skuddvekslingen eksploderte ikke fra scenen, men fra balkongene ovenfor. Dantes snikskyttere, som hadde gjemt seg i de gamle losjene, åpnet ild. Det var som om helvete brøt løs i det forlatte teateret. Hvinende kuler skar gjennom luften, treverk splintret, og Maldonados menn falt en etter en i salens mørke.
Dante grep Serafina i armen og dro henne bak de tunge, fløyelsgardinene på scenen mens kulene gjennomhullet scenegulvet.
«Bli her!» ropte Dante over støyen fra automatvåpnene.
«Nei!» skrek Serafina. Hun så en pistol som lå ved siden av en falgen livvakt som hadde falt opp på scenen. Uten å nøle kastet hun seg frem, grep våpenet og løp mot trappen som førte ned til teatersalen.
DEL 5
Røyken fra avfyrte skudd lå tykk i luften. De fleste av Maldonados menn lå døde eller dødelig såret på det knuste parkettgulvet. Maldonado selv kjempet seg desperat mot bakutgangen, blødende fra et sår i skulderen.
Han skubbet opp den tunge nødutgangen og tumlet ut i den trange, regnvåte bakgaten – nøyaktig der Serafina hadde gjemt Dante kvelden i forveien.
Maldonado snudde seg for å løpe mot hovedveien, men stoppet brått.
I åpningen av bakgaten sto Mateo, Dantes sikkerhetssjef, med en hevet pistol. Og bak Mateo sto tre mørke biler som blokkerte utgangen.
«Det er over, Don Ramiro,» sa Mateo rolig.
Maldonado snudde seg desperat rundt for å finne en annen vei, men i døren til teateret sto Serafina. Hun holdt pistolen med begge hender, pekeren rett mot brystet hans. Håndleddene hennes skalv litt, men blikket var låst på hans ansikt.
Dante trådte ut fra mørket bak henne, med blod rennende fra et kutt i pannen, men ellers uskadet.
«Serafina…» tisket Maldonado, og falt ned på knærne i det skitne regnvannet. «Hør på meg… jeg gjorde det for å beskytte formuen! Din far var i ferd med å miste alt til kartellene! Jeg måtte handle!»
«Du drepte en ti år gammel gutt, Ramiro!» skrek Serafina, og tårene sprakk endelig gjennom den kalde fasaden hennes. «Broren min! Han gjemte seg under sengen sin!»
Maldonado krøp fremover i gjørmen, med hendene hevet i bønn. «Jeg kan gi deg alt tilbake! Pengene i Sveits, aksjene, husene! Du kan få alt! Bare la meg gå!»
Serafina så ned på ham. Lukten av regn, kloakk og røyk omga dem igjen – den samme lukten som hadde fulgt henne i ti år. Men nå var hun ikke lenger et offer som gjemte seg under en masse av skittent hår.
Hun så på Dante. «Hva skjer med imperiet hans hvis han dør?»
«Alt faller tilbake til den rettmessige arvingen hvis papirene underskrives,» sa Dante kjølig. «Mateo har dokumentene klare i bilen. Maldonado har allerede overført halvparten under press i kveld. Det eneste som gjenstår er hans endelige avståelse av Beltrán-navnet og eiendommene.»
Serafina gikk et skritt nærmere Maldonado. Hun satte løpet på pistolen direkte mot pannen hans.
«Skriv under,» sa hun.
Maldonado skalv så voldsomt at han knapt klarte å holde pennen som Mateo rakte ham. Med skjelvende fingre signerte han papirene på pinnsvinets panser i det piskende regnet.
Da han var ferdig, så han opp på Serafina med et desperat håp i øynene. «Nå… nå lar du meg gå? Du er ingen morder, Serafina. Du er en Beltrán.»
Serafina senket pistolen langsomt.
«Du har rett,» sa hun lavt. «Jeg er ingen morder.»
Maldonado pustet ut i lettelse og begynte å reise seg.
«Men han er det,» la Serafina til og nikket mot Dante.
Før Maldonado rakk å reagere, trådte Dante frem. Et enkelt, dempet skudd gjenlød i bakgaten. Maldonado falt fremover i regnvannet, og stillheten senket seg over det historiske sentrum.
DEL 6
Seks måneder senere.
Solen skinte over Lomas de Chapultepec. Der det gamle, brente herskapshuset en gang hadde stått som et svart sår i nabolaget, reiste det seg nå en moderne, minimalistisk bygning i hvit marmor og glass, omringet av blomstrende bougainvillea.
Inne i den lyse hallen sto Serafina Beltrán. Håret hennes var grodd litt ut, og hun var kledd i en skreddersydd hvit drakt. Hun så ut over den store hagen der arbeidere installerte et nytt sikkerhetssystem.
Døren åpnet seg, og Dante Serrano trådte inn. Han var ikke lenger kledd som en skyggefull narkotikabaron fra bakgatene, men som en elegant forretningsmann. Overdragelsen av Maldonados verdier hadde ikke bare gjenopprettet Beltrán-familiens navn, men hadde også tillatt Dante å rense sine egne operasjoner og tre inn i den legitime finansverdenen.
«Pressen venter utenfor,» sa Dante rolig og stilte seg ved siden av henne. «De kaller det århundrets mirakel. Den tapte arvingen som vendte tilbake fra de døde for å kreve sin trone.»
Serafina smilte svakt uten å ta blikket fra hagen.
«De vet ingenting om hva det kostet,» sa hun.