Han svelger med vanskeligheter. “Jeg kom for å ta deg med hjem. Jeg vil at vi skal snakke. Sloan, jeg dør uten deg. Siden du dro, har moren min og jeg bodd i en slum. Jeg mistet jobben min. Jeg mistet bilen min. Jeg innser nå at jeg tok deg for gitt. Uten deg er jeg ingenting. Nå forstår jeg din verdi. »
Jeg smilte. Et smil som ikke nådde øynene mine. “Min verdi? Eller formuen min? »
Han blunket, panisk. “Ikke si det! Jeg elsker deg! Jeg sverger for deg foran Gud, jeg elsker deg! »
Jeg stirret på ham i et langt, uutholdelig øyeblikk, før jeg slapp ut en dyp, resonant latter. “Kjærlighet. Et så dypt ord. Det ser ut som ren dritt som kommer ut av munnen din. »
Declans ansikt forvridde seg i smerte. “Sloan, jeg vet at du forakter meg. Rop til meg. Slå meg. Jeg fortjener det. »
Plutselig løftet han høyre hånd og slo seg selv voldsomt.
*Klask!*
Lyden gjallet gjennom den enorme hallen. Flere ansatte i selskapet, som var på vei mot billettlukene, stoppet brått, lamslått av skrekk.
*Clac!* Han slo seg selv hardere. Et rødt merke dukket straks opp på kinnet hans.
*Clac!* Det tredje slaget var så voldsomt at det sprakk leppen hennes. Blod samlet seg i munnviken.
Han ble liggende der, gråtende og blodig. “Jeg er et monster! Jeg er en feiging! Jeg slo deg! Jeg lot moren min mishandle deg! Jeg fortjener å råtne! Se, Sloan, se! Jeg gir det tilbake til deg! Jeg slo meg selv! Vær så snill å tilgi meg nå! »
Jeg tok et skritt tilbake for å hindre at blodet hans sprutet på regnjakken min. “Declan, stopp kinoen din. Vi er i lobbyen til et Fortune 500-selskap, ikke på settet til ditt slitte realityshow. »
Han stivnet. Sikkerhetsvaktene spente seg, klare til å presse ham mot marmoren.
Fratatt all verdighet falt Declan på kne på det iskalde steingulvet. Han foldet hendene i desperat bønn. “Sloan, jeg ber deg på knærne. Gi meg en siste sjanse. Jeg skal forandre meg. Jeg går i terapi. Hvis du hater moren min, får jeg henne internert. Hvis du hater Holden og Briar, blokkerer jeg tallene deres for alltid. Jeg vil gjøre alt du ber meg om. Vær så snill, la meg bli mannen din igjen. »
Jeg stirret på ham. “Du fortsatte å prekte at moren din var matriarken, at jeg måtte adlyde henne. At Holden var ditt blod, og at jeg måtte forsørge ham. At Briar førte Vance-arven videre, og at jeg burde gi ham huset mitt. Nå som du er blakk, er du villig til å ofre hele slekten din for å få penger tilbake på bankkontoen min. »
Jeg lente meg litt fremover. “Declan, hvis du er nådeløs nok til å få din egen familie henrettet for penger, hvilken garanti har jeg for at du ikke ender opp med å slakte meg også?”
Ansiktet hans stivnet. “Jeg henretter ingen! Jeg vil bare rette opp feilen min! »
“Rette opp feilen din?” spurte jeg med en skarp stemme. “Fikse det ved å prøve å reintegrere en penthouse jeg allerede har solgt? Fikse det ved å la din rimelige advokat kreve halvparten av pengene mine aggressivt i Chicagos domstoler? Fikse det ved å sende meg sprø e-poster mens moren din starter en svertekampanje mot meg på Facebook? Er det det å rette opp en feil handler om? »
Declan senket hodet. Leppene hennes skalv. “Det var… Det var min mors idé. Hun sa at hvis jeg ikke leverte en klage for å få pengene tilbake, ville jeg bli sittende på gaten for alltid. Jeg var livredd. Så jeg lyttet til henne. Men jeg vil ikke saksøke deg. Jeg ville bare se deg i øynene. »
Jeg slipper ut et lett, utmattet sukk. “Det er alltid moren din sin idé. I fem år ble hvert ord du sa undertrykt av moren hans. Da du tømte kontoene mine, var det hans idé. Når du fikk installert okkupanter, var det hans idé. Da du slo meg… Jeg er sikker på at det var hans idé også. Declan, du er trettito år gammel. Når skal du slutte å oppføre deg som et barn og innrømme at du bare er en feig parasitt? »
Denne setningen fungerte som en defibrillator. Han løftet hodet plutselig, og et øyeblikk skinte øynene hans med den velkjente voldsomme raseriet. Det samme raseriet som utløste slaget. Men denne flammen ble umiddelbart kvalt av ren frykt. Han var i et fremmed land, omgitt av min sikkerhet, fratatt morens støtte og hjemmebane. Han var naken og forsvarsløs.
Ved synet av dette mikro-uttrykket av raseri ble hjertet mitt helt nummen.
