“Sier du virkelig til din egen sønn at han skal signere et papir for syv tusen?”

“Etter at du tjente nesten førti på eiendommen min uten spørsmål?”

Hun trakk leppene sammen.

Robert signerte.

Magda gjorde det samme etter en stund.

“Takk,” sa sønnen.

“Ikke takk deg. Gi folk pengene deres.

De klarte det.

Jeg trodde det verste var bak oss.

Det gjorde vi ikke.

En uke senere ba Krystyna meg møte meg.

Hun kom alene.

Vi satte oss ned på en kafé i Świętojańska-gaten.

Hun så sliten ut.

“Jeg vil ikke krangle med deg,” begynte hun.

“Det er bra.

“Jeg vil bare vite om Robert har fortalt deg alt.

Jeg kjente et kjent stikk i magen.

“Det betyr?”

Hun tok en konvolutt ut av vesken sin.

“Jeg lånte dem åtti tusen.

“Jeg vet.

“Du vet ikke hvorfor.

Hun tok frem et ark.

Det var en vanlig låneavtale.

Mellom Krystyna og Magda og Robert.

Jeg leste den.

Tilbakebetalingsdatoen var seks måneder senere.

“Jeg forstår ikke.

Krystyna pekte på avsnittet som var håndskrevet under kontrakten.

“Etter salget av eiendommen i Dębki vil forpliktelsen bli tilbakebetalt på én gang.”

Jeg så på henne.

“Hvem la det til?”

— Robert.

Jeg frøs.

“Når?”

“I desember.

“Han sa at huset var hans?”

“Han sa han ville.

“Hva da, egentlig?”

Christine så ned.

“At du ordner en donasjon.

Jeg kjente at alle elementene beveget seg igjen.

Oktober.

Merk på kostnadsestimatet.

“T. signatur — oktober?”

“Nevnte han fristen?”

“Om høsten. Han sa at du ville ordne ting etter Henryk først.

Jeg skjøv koppen bort.

“Jeg snakket aldri med ham om det.

Christine lukket øynene.

“Jeg visste det.

“Siden når?”

“Siden fredag.

“Hvorfor kom du først nå?”

“Fordi Magda er datteren min.

Hun sa det ikke som en unnskyldning.

Litt som en setning.

“Jeg har dratt henne ut av trøbbel hele livet. Da hun var i tjueårene, betalte jeg ned kredittkortet hennes. Så lånte jeg den til en bil. Senere til selskapet. Hver gang sa jeg til meg selv at det var den siste.

“Åtti tusen er mye.

“Det er nesten alle sparepengene mine.

Jeg så på henne.

For første gang så jeg at jeg ikke var den eneste eldre kvinnen ved dette bordet, hvis barn anså familieformuen som en trygghet for sine egne beslutninger.

“Vil du ha penger fra meg?” spurte jeg.

“Nei.

“Hva kom du for?”

“Så du vet at Magda ikke fant på historien om donasjonen selv.

“Jeg vet.

— Robert?

Jeg nikket.

Christine foldet hendene.

“Min datter har gjort noe avskyelig. Å leie ut hjemmet ditt uten tillatelse… Jeg vil ikke forsvare det. Men Robert fortsatte å si i månedsvis at huset ville bli hans. Han viste henne til og med bilder av lignende eiendommer og fortalte hvor mye de kunne få etter salget.

Dette var ny informasjon.

“Bilder?”

“Ja.

“Hvordan vet du det?”

“Jeg har sett det.

“Når?”

“I julen.”

Til jul satt jeg ved samme bord som dem.

Jeg husket hvordan Robert skar valmuefrøkake.

Hvordan Magda kom med te til meg.

Hvordan de begge halvt spøkefullt kranglet om sild.

Noen timer tidligere hadde de sett på telefonene sine for å se hvor mye de kunne selge huset mitt for.

Jeg betalte for kaffen og gikk tilbake.

Jeg trengte bevegelse.

Om kvelden ringte jeg Lena.

“Kommer du i morgen?”

“Til Gdynia?”

“Ja.

Hun kom etter jobb.

Hun tok med boller og oppførte seg som om ingenting skjedde.

Først da jeg satte teen på bordet sa jeg:

“Jeg har noe å fortelle deg.”

Hun så på meg.

“Om testamentet?”

Jeg frøs.

“Hvem har fortalt deg det?”

— Tata.

Selvfølgelig.

“Hva sa han?”

“At du ga meg et hus.

“Det gjorde jeg ikke.

“Det var det jeg sa til ham.

Jeg smilte nesten.

“Jeg har laget et testamente. Huset skal en dag tilhøre deg.

Lena så ned.

“Bestemor, jeg vil ikke ha ham.”

Denne gangen smilte jeg virkelig.

“Det er derfor jeg tenkte på deg.

“Det gir ikke mening.

“Men.

“Pappa hater meg.

“Kanskje en stund.

“Magda hater meg allerede.

“Magda har mange problemer. Du er ikke den viktigste av dem.

Lena snudde skjeen mellom fingrene.

“Jeg vil virkelig ikke være grunnen til at dere krangler.

“Det er du ikke.

“Men hvis du ville gi huset til faren din—”

“Nei.

Jeg sa det så bestemt at hun sluttet å snakke.

“Lena, hør på meg. Et testament er ikke en belønning for god oppførsel. Jeg gir deg ikke en medalje. Jeg vil være sikker på at hvis jeg er borte, vil ingen selge dette huset etter tre måneder bare fordi de har lån.

“Hva om jeg en dag får et lån?”

Godt spørsmål.

“Da håper jeg du vil huske denne historien.

Hun lo lavt.

Etter en stund ble hun seriøs.

“Min far spurte meg en gang om jeg ville gi avkall på arven min.

— Co?