“I januar.

“Hvorfor fortalte du meg ingenting?”

“Jeg visste ikke at det var viktig.

“Hva sa han egentlig?”

“At det en dag vil bli lettere å få alt i orden hvis han er den eneste som tar seg av formalitetene etter deg.”

Jeg kjente en dunkende smerte i tinningene.

“Hva svarte du?”

“At han var gal.

— Jeg?

Han sa han spurte teoretisk.

Teoretisk sett.

Dette ordet fulgte meg i noen dager til.

Teoretisk spurte Robert faren sin om huset.

Teoretisk sett snakket han med datteren om å gi fra seg arven.

Teoretisk sett fortalte han svigermoren om salget.

Teoretisk forsikret han sin kone om at han ville få en eiendom til høsten.

I praksis satte han seg aldri ved bordet sammen med meg.

Jeg ringte ham og ba ham komme til Dębki på søndag.

“Alene?” spurte han.

“Med Magda.

“Hun vil ikke.

“Da trenger han ikke det.

De kom begge.

Magda så anspent ut.

Robert hadde mørke ringer under øynene.

Vi satt på taket.

Den samme som Magda ville rive.

Jeg la tre ting på bordet.

Henrys.

En kopi av kontrakten med Krystyna.

Et ark hvor jeg skrev ned Lenas ord.

Robert så på den første.

Så til den andre.

Da han så den tredje, ble han blek.

“Vil du fortelle meg noe jeg ikke vet ennå?” spurte jeg.

“Nei.

“Tenk på det.

“Mamma…

— Robert.

Magda satt urørlig ved siden av ham.

“Si det til henne,” sa hun.

Han så på sin kone.

— Magda.

“Fortell meg.”

“Hva skal han fortelle meg?”

Magda reiste seg.

Hun gikk bort til rekkverket.

“Avtalen med notaren var virkelig arrangert.

Et øyeblikk forsto jeg ikke.

“Hva er fristen?”

“For oktober.

Jeg så på sønnen min.

“Har du bestilt tid for at jeg skal møte en notarius?”

“Ikke du.”

“Så hvem?”

“Meg selv.”

“Hva for?”

Han var stille.

Magda svarte.

“Han ville se hvordan man kunne gi en donasjon.

“En donasjon av hva?”

“Hjem.”

Jeg holdt nesten på å le.

“Huset tilhører ikke ham.

“Han visste det,” sa hun. “Han ville vite hvilke dokumenter du må forberede hvis du er enig.

“Hvis jeg er enig?”

“Robert sa han skulle overbevise deg.

Sønnen stirret på benkeplaten.

“Når hadde du tenkt å overbevise meg?”

“Etter ferien.

“Hvordan?”

“Snakk.”

“Om hva?”

“Om det faktum at det er dyrt å vedlikeholde et hus. At du har en leilighet i Gdynia. At vi kunne gjøre en renovering.

“Og selg den.”

“Ikke med en gang.

De tre ordene var nok.

Ikke med en gang.

Så salget var planen.

Kanskje om et år.

Kanskje to.

Men det var det.

“Hvorfor ba du Lena om å frasi seg arven?”

“Jeg var redd for at det en dag skulle oppstå et problem.

“Så du forberedte en løsning på et problem som bare kunne oppstå etter min død.

“Det høres forferdelig ut når du sier det.

“Fordi det er forferdelig.

Han slo hånden i bordet.

“Og hva skulle jeg gjøre?!

Vi ble stille.

“Jeg er førtiseks år gammel!” Han fortsatte. “To lån, et selskap i uorden, et ekteskap på randen av skilsmisse, og en datter som knapt snakker med meg. Pappa døde før jeg rakk å fortelle ham halvparten av tingene. Og du er alltid rolig, du har alltid alt på plass, du vet alltid hva som må gjøres!

“Ikke alltid.

“For meg, alltid!”

“Og det er derfor du bestemte deg for å oppløse livet ditt med mitt hus?”

Han svarte ikke.

Magda snudde seg bort fra rekkverket.

“Jeg sa til ham at hvis han ikke betalte opp gjelden innen årets slutt, ville jeg dra.

Robert lukket øynene.

“Du trenger ikke…

“Jeg må.” Nok av løgnene.

Hun satte seg ned.

“I november oppdaget jeg lån jeg ikke kjente til. Jeg var rasende. Jeg sa at jeg ikke ville oppleve det foreldrene mine gjorde en gang til. Så sa Robert at det var et hus.

“Det er et hus,” gjentok jeg.

“Ja. At selv om alt faller fra hverandre, vil vi selge Dębki.

“Du skal selge den.”

Magda nikket.

“Jeg trodde på det.

“Og så begynte du å leie ham.”

“For første gang handlet det virkelig om venner.

“Og den andre?”

“En venn spurte om hun kunne bli med familien sin. Hun ga meg tusen åtte hundre.

“Og den tredje?”

“Jeg la ut en annonse.

“Ingen tvil til meg.

“Ingen tvil.

“Hvorfor?”

Hun svarte etter en stund.

“Fordi jeg visste at du ville si nei.”

Enkelt.

Ærlig.

Og sannsynligvis den mest belastende dommen av alle.

“Så du visste at du ikke hadde samtykke.

“Ja.

“Og likevel fortsatte du å gjøre det.

“Ja.

Robert så på henne.

— Magda…

“Jeg skal ikke late som lenger. Jeg gjorde det.

Hun snudde seg mot meg.

“Og en ting til.

Jeg følte meg sliten.

— Co?

“Det var jeg som ba Paweł finne en privat investor.

“Jeg vet.